KaffeDrøs

Ny start

2010-10-18T22:56:00.006+02:00

Det er her det skjer:

www.dypedal.com

2010-07-14T22:48:00.001+02:00

Konsertbilde Jerusalem

Sannhet

2010-06-16T00:36:00.003+02:00

Sannheten er ikke farlig. Det som er farlig er mennesker som sier de har den hele og fulle sannheten.

Når sannheten ikke lenger er mulig å diskutere. Man ikke ønsker å argumentere for og imot. Når man er så sikker i sin sak at man stenger ute alle som mener noe annet. Da er det farlig.

Sannheten tåler at man gransker den. Tåler at man stiller spørsmål. En virkelig sannhet kollapser ikke av spørsmål eller mennesker som mener noe annet. Sannheten tåler kritikk. Men ikke alle mennesker tåler kritikk.

Er det dette vi ønsker?

2010-06-10T13:22:00.000+02:00

Konflikten i Midt-Østen, og da spesielt Gaza, har den siste tiden vært mye fremme i norske medier. Det har vært en dekning som har tatt utgangspunkt i de handlinger som er blitt gjort, og det som blir sagt, da spesielt fra palestinsk side, med Hamas i spissen.

Hamas er de siste årene blitt mer og mer fremstilt i norske medier som frigjøringshær, som egentlig bare ønsker fred i regionen og det å kunne leve i «fred og fordragelighet» med Israel, i en og samme stat.

Det har derimot vært lite snakk om hvem Hamas er, og hvem som står bak og støtter Hamas. Hamas er en organisasjon av det man i vesten kaller «fundamentalistiske muslimer». Om deres virkelige agenda blir fortalt og presentert i norsk presse, stiller jeg meg svært skeptisk til. Jeg tror det er mye vi ikke vet, og jeg tror det er mye de ønsker å skjule.

Ønsker Hamas egentlig fred i Midt-Østen? Det betviler jeg ikke, men jeg tror ikke de ser for seg staten Israel, og jødene i denne tanken....

Det kan i norsk presse virke som man tror at løsningen på alle problemer er å støtte Hamas og hjelpe dem til å få makten og viljen sin gjennom. Men det har også vært litt (merk: litt, i en bisetning eller to) snakk om at muligens (mest sannsynlig) Iran er en av støttespilleren og pådriveren til Hamas.

Og det er da jeg tenker at vi må være klar over hva vi støtter og hvilken ideologi og hvilken tanker om samfunnet som råder i disse kretser.
Hva med pressefrihet? Iran er et totalitært styre, hvor pressefrihet og ytringsfrihet er et tapt utopia. Er det virkelig disse tanker vi ønsker å støtte?

Artikkel om «pressefrihet» i Iran, les her

Stor Glede

2010-05-30T20:41:00.003+02:00

Ingen ting er som en kveld hvor man oppdager gleden i nye aktiviteter.

Old days

2010-05-24T22:22:00.004+02:00

Gjentatte ganger opp gjennom livet mitt har jeg hørt eldre folk fortelle om "at alt var bedre før". Og nå skal den hypotesen testes ut. Jeg har fått tak på et gammalt Brownie Six-20 Camera. Et godt gammalt kamerahus med filmrull og framtrekk. Så nå skal endelig denne påstanden testes ut. Var alt bedre før?

De siste ukene

2010-05-19T00:52:00.003+02:00

Bilder sier mer enn tusen ord - så dette er små fortellinger om hva jeg har gjort de siste ukene.

Oddernes Avis

2010-05-12T14:37:00.002+02:00

Første sak er levert og skal gjennom trykkemaksinen senere ikveld. Den siste praksisperioden dette året er igang. Nå er det alvor, Oddernes Avis trykkes i 3500 eksemplar og blir distribuert i lokalområdet, til alle husstander. Nå leker vi ikke avis lenger.

Dypedal på nett

2010-04-18T20:45:00.003+02:00

Årets påskeferie på fjellet var av den produktive typen. Vel og merke ble det lite skiturer og lite ute-aktiviteter, men jeg lærte meg en ny ferdighet. Jeg brukte mange timer på laptopen med å lære meg å snekkre sammen webside. Mest for gøy, for å lære meg noe nytt, men det ble nå et resultat ut av det også; min helt egne webside.

Så da har jeg fått publisert meg selv på det store internettet; www.dypedal.com

KlimaKrise

2010-04-16T23:11:00.005+02:00

Naturen har endelig slått tilbake. Etter at jeg i en årrekke har forurenset med bilkjøring og søppelkasting, har naturen og miljøet nå fått nok, og tatt igjen. Jordkloden freste og satte en effektiv stopper for min planlagte reise til Litauen.

«Alle flygninger til og fra Norge, Sverige og Danmark lørdag 17. april er kansellert.» www.norwegian.no

Hva kan man si – den som ler best ler sist....

Ting jeg ikke forstår meg på

2010-03-31T18:53:00.003+02:00

Jeg har kommet til en erkjennelse i livet mitt. Jeg skal nok aldri bli mote-journalist. Jeg har nå fått enda en bekreftelse på at jeg ikke er i nærheten av å forstå meg på mote. Ta for eksemple "siste skrik" blandt ungdommer, den såkalte "One piece" eller "kosedressen" på godt norsk. Det er ikke noe annet enn en god gammaldags sparkebukse for voksne barn. Hva er det som får "voksen" folk til atter en gang å ikle seg sparkebukse, i motens navn. Dette er mer enn jeg forstår. Men jeg har fått med meg såppas at dersom noe blir "inn", kommer på moten, så spiller det nesten ingen rolle hvordan det ser ut, eller hva det er. Det skal jo være sånn!

Hvem er det egentlig som bestemmer hva som skal være mote? Tippe han/hun sitter og ler med seg selv nå, høyt og lenge, og fryder seg over at han/hun ennå en gang har klart å lure folk til å kle seg i klovneklær.

Jeg spørr bare; hva blir neste mote?

Skrive-lysten

2010-03-24T22:09:00.002+01:00

De siste månedene har det vært mye praktisk læring på utdannelsen min. Vi har hatt internpraksis i en lang periode, og nå arbeider jeg med et semesterprosjekt. Og det er jo egentlig ganske spennende det. På flere måter.

Jeg får virkelig prøvd meg på felter jeg ikke her så mye erfaring med fra før. Jeg må oppsøke folk, ringe rundt. Stille åpne, men kritiske spørsmål som får fram de gode svarene. Lytte nøye, respondere, men ikke for mye. Ikke minst notere i en syk hastighet. Jeg må tyde notatene, som til tider kan minne om en arabisk barnebok. Jeg må tenke ut gode bilder, og deretter ta dem. Jeg må sette sammen tekst og bilde. Ja kort sagt, det er mye en må lære seg som journaliststudent. Men det er jo endel av utdanningssystemet det da.

Men mest av alt så har jeg funnet ut at det er mye artig man kommer bort i som journalist. Er det noe man vil gjøre/noen man vil møte, så er det bare å lage en sak om det!

Historier fra Yodok

2010-03-08T23:41:00.003+01:00

For en tid tilbake skrev jeg et innlegg her på bloggen om en dokumentarfilm om forholdene i Nord-Koreanske konsentrasjonsleirer, Historier fra Yodok. En meget spesiell og sterk film.

Filmen ligger nå ute på NRK nett-tv. Klikk her for å se filmen.

Nord-Korea har den lite glamorøse førsteplassen på Open Doors liste over landene med den værste kristendomsforfølgelsen i verden.

2010-01-17T15:23:00.003+01:00

I mangel på vilje til å skrive lange innlegg her på bloggen, legger jeg heller ut et bilde av en koselig kattepus jeg var å hilste på i parken rett uttafor byen her.

2010-01-10T23:54:00.002+01:00

2010-01-05T16:19:00.002+01:00

Julen er over, og hverdagen kommer smygende innover livet mitt nok en gang. Men ikke riktig ennå. Har fremdeles noen feriedager tilgode før skole og studieliv igjen tar all min fokus og tid. De dagene velger jeg å bruke fornuftig.
Stort sett heile Kristiansand er fryst pga. kulden, til og med topdalsfjorden, som skilder øst og vest her i byen, er igjennfryst. Så da dristet jeg meg utpå fjorden for å oppleve å gå under den landskjendte Varoddbrua, og se den fra en litt ny side.

Jeg har for annledningen vært ute å skaffet meg nye brukte skøyter, av den gamle gode typen. Noe jeg er utrolig fornøyd med og ser fram til mange lange turer langs fjorden med mine nye "ræsere".

2009-12-30T17:42:00.002+01:00

Når nordmenn ikke helt hva de skal snakke om, eller gått tom for tema til smalltaken, da begynner svært mange å prate om været. Og siden jeg ikke har noe spesielt på hjertet idag, ja så skal jeg fortelle deg hvordan været er her jeg er:

2009-12-20T15:29:00.001+01:00

Alle som har passert 55 år kan fortelle oss unge om hvordan årene bare flyr avgårde. Tiden går bare fortere og fortere jo eldre man blir forteller de. Det er derfor alle våksne eldres så fort. Og delvis så begynner jeg kanskje å tro på denne påstanden. Jeg føler tiden flyr. Det siste året, og ikke minst halvåret, er bare plutselig forbi. Svisj, så var det som tatt av vinden. Flyr avgåde inn i historien. Kanskje et tegn på at man begynner å bli gammel når en ikke er like bestemt på at teorien om "tidens akselerasjon" bare er nonsens.

Første halvåret på Gimlekollen er flydd. Eksamen er i boks, bøkene lagt på hylla (egentlig i hylla). Sannsynligvis har jeg bladd i dem for siste gang. Lite brukte bøker selges billig. Understreking følger med i prisen.

Identitet

2009-12-13T15:47:00.003+01:00

Hva er det egentlig som skal bestemme hvem jeg er. Hvem skal fortelle meg hva min identitet skal være?

Gjennom media blir vi tilstadighet presentert for idealer av ulike slag. Det kan være klær, mote, utseende, objekter og ting. Vi blir fortalt hva vi trenger for å få det bra og bli vellykkedde.

Vi blir presentert for idoler av ulik slag. Vi blir fortalt, direkte eller indirekte, hvordan vi bør se ut og oppføre oss. Vi kan gjennom media få inntrykket av at det er de som er vakkrest, de som er rikest eller de som har flest venner og er mest populære som er de som vi skal se opp til. Streve etter å bli lik.

Hva forteller dette oss?
At vi ikke er gode nok slik vi er? Vi får hele tiden et inntrykk av at vi ikke er bra nok slik vi er. Vi blir fortalt hva som er bra, hva som er elskverdig, og hva som er vakkert gjennom de idealer og idol media pressenterer for oss.

Men hvorfor lar vi oss lure? hvorfor strever vi etter å bli slik vi blir fortalt at vi burde være? Hvorfor tror vi at ting og klær kan gi oss den identiteten vi stever etter? hvorfor prøver vi å bli noe vi ikke er?

Vi tar på oss en falsk identitet. Vi utgir oss for noe vi ikke er. Vår identitet blir det vi klarer å prestere, hvordan vi ser ut og hvor populære vi er. Men er det det som skal være vår identitet? Det som skal bestemme vår verdi?

Men hva da når kariæren går nedover, pengene forsvinner, vennene forsvinner, du blir ikke lenger sammenlignet med de vellykkede og "perfekte". Hva da? Hva sitter du igjen med da? hva er din identitet og din verdi da?

Hvorfor prøver vi å bygge vår identitet omkring noe som forsvinner, skifter og forandres? Hvorfor lar vi andre bestemme hvem vi skal være?

Bibelen forteller meg hva min identitet skal være. Jeg er unik, jeg er skapt i Guds bilde. Jeg er skapt som en helt unik person. Jeg har mine særtrekk og særskildte egenskaper. Jeg er unik, og det skal være min identitet. Jeg er elsket av Gud, min skaper, det gir meg verdi.
Hvorfor skal jeg si til meg selv at jeg ikke er bra nok, ikke strekker til, når Gud min skaper sier at jeg er perfekt.

Du er unik. Skapt slik Gud vil ha deg. Hva mer kan du ønske?

2009-12-06T22:30:00.007+01:00

Første gang du ser Maria og Josef i tradisjonell kirgisisk klesdrakt?

Oppholdsvær i Bergen

2009-12-02T22:34:00.002+01:00

I helgen fikk en et nytt syn på Norges eneste "bystat" (stat i landet), Bergen. Jeg var på en liten helgevisitt for å treffe gamle kjente. Jeg er personen som liker å holde fast på fordommmer. Jeg tror ingen ting på at fordommmer fordummer. Jeg tror fordommmer er viktige, om de blir brukt riktig. Og mine fordommmer om Bergen er at det er en by hvor alle ser ned, eller rett fram. Fordi dersom de ser opp, får de regn i øye. Derfor hadde jeg et inntrykk av at alt jeg kom til å se og oppleve i Bergen, utendørs, kom til å bli rammet inn av paraplyen i overkant av bildeflaten.

Men det slo på ingen måter til. Jeg fikk oppleve en by som badet i lys (ikke solskinn, for det var selvfølgelig overskyet i Bergen).
Bergens årlige lysfest blei et av mange høydepunkt. Tenninga av julegrana, som de selvfølgelig har plassert mitt i en stor vanndamm!?!? En flott opplevelse, tusenvis av fakler og glade mennesker. Fyrverkeri og god stemning. Det var faktisk en spesiell stemning i Bergen denne dagen, det er kanskje dette alle bergensere til stadighet prater om i store ord....

Jeg har virkelig hatt en flott helg på vest-landet. Jeg har fått hengt med flotte mennesker som har vist meg at Bergen er så mye mer enn sølepytter og paraply-automater. All ære til dere som har klart å innskrenke mine fordommmer.

Hvem har skylden

2009-11-23T23:42:00.005+01:00

I helgen hørte vi om pepperkakebyen i Bergen som var blitt smadret av ivrige vandaler. Medieoverskriftene var store, og fordømmelsen satt løs. Ingen kunne forstå at noen kunne finne på å knuse flere hundre pepperkakehus laget av barn og unge. Hele Bergen samlet seg i kampen mot pøblene. Det blei utlovet dusør til dem som kunne anngi dem, og et nærmest samlet bergensfolk stormet til kjøkkenbenkene for å være med på å gjenreise den fallne byen.
Ingen kunne se meningen i det som var skjedd.

Idag kunne media fortelle at to menn var pågrepne i saken, 21 og 26 år gamle. Og det er her jeg mener å ha funnet "motiv" og årsak for den meningsløse handlingen.
De to mennene er i samme aldersgrupppe som meg selv, og jeg vil dermed annta at de er blitt eksponert for nogenlunne samme mediepåvirkning som meg. I min barndom var barne-TV på NRK det store høydepunktet, og jeg vil annta at det gjelder også for de pågrepne pøblene, dersom det da er dem som har gjort det. På barne-TV i min barndom var det Sesam-stasjon som var det store. O'Tidemann og Maks-Mekker. Og ikke minst et meningsløst blått tøy-monster med en forkjærlighet for å knuse og spise kaker, kake-monsteret.

Jeg vil i denne saken sette et kritisk spørsmålstegn med NRK sin rolle som oppdrager av barn, hvor de presenterer barn og unge for amerikansk-påvirkede kake-monster, som helt meningsløst og umotivert knuser og ødelegger kaker i stor skala, tilsynelatende kun for å tilfredstille egne behov og tvangstanker.

Jeg vil på ingenmåte rakke ned på, eller angripe kake-monsteret, men jeg vil prøve å vise til at vold og destruktiv livsførsel på TV-skjermen, kan føre til utagering og ødeleggende handlinger senere i livet. Jeg mener barne-TV er den skyldige i denne saken.

Nye utfordringer

2009-11-16T23:48:00.004+01:00

Idag har jeg virkelig fått respekt for folk som overlever i den tøffe kollektiv-hverdagen. Som bortskjemt bilist har jeg egentlig aldri forstått hvor mye det kreves av de som benytter seg av buss daglig. Bilen skulle få ny frontrute idag, så da måtte jeg sette den fra meg i sørlandsparken. Egentlig en enkel å grei sak det. Men den skulle stå der lenge, hele dagen. Skulle hente den på kvelden igjen. Så effektiv som jeg er så jeg det som best å returnere til min lille hybel, får å bruke tiden til effektiv stuievirksomhet. Det var da jeg merket at jeg ikke var trent for tilværelsen uten bil.
Først måtte jeg finne bussen som skulle kjøre meg i rettning av byen, og da var det to å velge mellom. Da måtte det iherdig dektektiv-arbeid til for å finne den som korrespondrete best med bussen som skulle frakte meg opp til Gimlekollen der jeg bor. M2 var svaret på mine problemer. Noen av dem iallefall. Den gikk iallefall til universitetet, hvor jeg kunne finne fram til buss nr. 22 som skulle føre meg til toppen av Gimlekollen.

Men jeg merket fort at jeg ikke er skolert til å vente på bussen. Iallefall ikke i striende regnvær. 20 minutt stod jeg i pissregnet å såg mot venstre for å være klar idet bussen kom kjørende rundt svingen. Etter 20 minutt kom bussen, motsatt vei av der jeg stod. Heldigvis kom den i retur en stund etter.
Kald å våt, kom jeg meg til universitetet, for å igjen oppdage at jeg måtte vente nye 20 minutt før neste buss jeg trengte kom. Og ikke nok med det. Når jeg endelig kom meg til toppen av Gimlekollen var det en lang og fuktig spasertur, sikksakk mellom sølepyttene før jeg kunne låse meg inn hjemme. Jeg var kald go våt, og følte meg innefektiv når jeg fant ut at jeg brukte mer en fire ganger så lang tid med kollektivtransport som med privattransport.

Det var jo den ene delen av dagen min. Men det krevdest jo også nøye planlegging for å kordinere bussene som skulle føre meg tilbake til bilen min i Sørlandsparken noen timer senere. Og når bussene i tillegg kommer forsinket, og jeg hadde et stramt skjema for å rekke neste buss, da merker jeg at jeg får respekt for alle som lever under dette enorme presset hver dag. Mot alle ods rakk jeg fram til verkstedet minutter før det stengte. Da slapp jeg iallefall å ta bussen hjem igjen.

2009-11-03T00:03:00.003+01:00

Høst i sør.

Serien 2009

2009-11-01T23:53:00.003+01:00

Da var tippeligaen 2009 over, siste spark tatt, og tabellen er satt. Årets sesong for en Start-supporter som meg har vært en blanding av gleder og sorger, i det siste mest sorger.

Starten av sesongen hadde mange høydepunkter. Start var overraskelsen. Vi gjorde det bedre enn forventet, og hadde en respektabel plasering på tabellen. Men så kom den ene ydmykelsen etter den andre. Høst-sesongen har ikke vært like mye å skryte av som vår-sesongen.

Etter at alle kamper er spilt, og det er på tide å gjøre opp status, kan vi se at IK Start har funnet sin plass midt på tabellen. Nummer 9 av 16. Betraktelig bedre enn de fleste spådommer.

Og selv om plaseringen er helt OK, er det en annen ting jeg ønsker å trekke fram. I årets tippeliga har Rosenborg vært det klart mest dominerende laget. Laget var ubeseiret i det meste av sesongen. Helt til de rolige sørlendingene kom på besøk til trøndelag.

En eneste kamp i årets serie har Rosenborg tapt. En eneste. Rosenborg møtte sin overmakt i IK Start. I et fyrverkeri av en kamp, da spesielt siste del, måtte trøndere i seiersstemning gi tapt for hardtarbeidende sørlendinger.

Eneste lag som har knust Rosenborg i serien 2009 - IK Start.

Situasjonen som skaffet Start straffe på overtid. Lykke.

Ufattelig ondskap

2009-10-28T01:42:00.004+01:00

Såg filmen «Historier fra Yodok» på kino idag. En dokumentar som forteller historien til 7 personer som har følt de Nord-Koreanske konsentrasjonsleirene på kroppen, enten som fangevokter, eller som fange.

Alle dem vi møter i filmen som har sittet i konsentrasjonsleirene, har alle sittet i leiren Yodok. Forklaringen er enkel, Yodok er den eneste leiren i Nord-Korea der man har kjangs å komme ut med livet i behold.

Filmen setter søkelys på de horrible forholdene i Nord-Korea. Landet er helt avskåret fra resten av verden. Millioner har ikke mat. Mange sulter i hjel. Lederen i landet, Kim Jong-il, gjør akkurat det som passer han, og styrer landet ved hjelp av militære.

Gjennom fortellinger fra personer som har rømt til Sør-Korea får vi kjennskap til de umenneskelige forholdene i konsentrasjonsleirene, og landet forøvrig. Et mindretall av makt-eliten lever fasjonable liv, mens folket generelt lever i konstant sult, men verst av alt, konstant frykt for å dø.

Uten dom eller etterforskning, kan man bli kastet i konsentrasjonsleir, bare på bakgrunn av antagelser eller en nabo som har framsatt en løgn. Ca 300.000 sitter i disse leirene allerede.

Klarer et familiemedlem å rømme landet, sendes resten av familien til en av leirene. Tar et familiemedlem sitt eget liv, straffes resten av familien med tur til en av leirene, som regel 3 generasjoner, besteforeldre, foreldre og barn.

Det blei sagt at hele Nord-Korea i realiteten var en eneste stor konsentrasjonsleir. Og hadde ikke landet hatt atomvåpen, hadde verdenssamfunnet, om mulig, brydd seg ennå mindre en de gjør idag....

Våkn opp!

Licens to kill

2009-10-26T18:00:00.006+01:00

Hvem har rett til å bestemme om et annet menneske skal leve eller dø? Hvem har rett til å hindre et nyskapt liv fra å utfolde seg?

Den norske stat har tatt på seg dette ansvaret. De har sagt at det er helt greit å drepe, så lenge man slipper å se ansiktet på den man dreper.

I 1978 vedtok Stortinget en lov som gjorde det lovlig å drepe foster i mors liv. Staten har bestemt at før den 12. svangerskapsuken, er fosteret ikke å regne som et menneske, og det er dermed helt akseptabelt å avlive, fjerne det. Men etter den 12. svangerskapsuken får fosteret litt mer verdi, da må det opp i en nemnd dersom det ønskes fjernet...

Den norske stat fører en praksis som tilsier at dersom et barn ikke er ønsket, eller at foreldrene ikke har økonomi nok til å ta seg av det, eller at det skulle være tenkelig at barnet vi oppleve dårlige levevilkår, da er det ikke noe i veien for å avlive dette barnet før det er født.

Men har ikke barnet rett til å leve selv om foreldrene har dårlig råd? Selv om foreldrene kanskje ikke vil klare å gi barnet alle de forbruksvarer som det blir forventet at et barn trenger for å overleve? Bamser, dokker, lekebiler, byggeklosser og slike livsviktige ting....

I 2008 blei 16 000 barn drept før de fikk muligheten til å leve sitt liv. 1 av 5 barn blei drept med staten som oppdragsgiver. Staten betalte for alle disse drapene.

Hva sier dette om vårt syn på menneskelivet? Kan det settes en pris på et liv? Har noen rett til å si at en ikke har livsrett, mens en annen kan få lov å prøve seg?

Norge er verden beste land å bo i, i følge FN, men allikevel ønsker vi heller å kvitte oss med barn, istedet for å gi foreldre hjelp til å oppfostre barna sine.

Hver dag drepes 43 ufødte barn i Norge, med loven i hånden!

Har norske leger og den norske stat noen som helst rett til å fungere som bøddel?

Hadde disse barna vært født i Norge, hadde det nok vært stor sansynlighet for at de aldri hadde fått prøvd livet, med begrunnelse i vanskelige sosiale og økonomiske forhold...

Ondskapens sirkel

2009-10-12T23:40:00.002+02:00

I det siste presidentvalget i Kirgisistan, var det den mest upopulære kandidaten som vant med et overveldene flertall av stemmene. Hvorfor?

- Dette landet er så korupt, at en president vil gjøre alt han kan for å karre til seg mest mulig. Den presidenten vi hadde, han hadde allerede fyllt opp bankkontien sin. Og dersom vi velger en ny, kommer bare han også til å ta penger til seg selv. Derfor stemte vi på den sittende , meget korupte, presidenten, for han hadde tatt det han ønsket nå.... - Anonym kirgiser

Med rettning mot det ukjente

2009-09-28T23:55:00.007+02:00

Det var nok ikke den mest planlagte turen jeg la ut på i høst. Litt på impuls blei jeg med noen venner som skulle til Kirgisistan, et lite land klemt inn mellom Kazakstan og Kina. Men for en tur det skulle bli, og for noen minner det ville gi meg!

Det er snart en uke siden jeg landet i Norge igjen, men ennå kjenner jeg gleden stråle opp i meg når jeg tenker på landet, på folket og alle opplevelsene.

Vi hadde nok ikke den mest detaljerte planen når vi landet i Bishkek tidlig morgen på torsdag 17. sep. Men utover dagen blei det dannet en liten plan. Vi bestemte oss ganske tidlig for å søke lykken i en mindre by som hette Karakol. Der fikk vi kontakt med noen fantastiske søsken i troen. Vi blei overveldet med gjestfrihet og vennlighet. Vi fikk bo hjemme hos våre nye venner, vi fikk være med dem på pik-nik og fjelltur. Vi fikk bruke tid sammen med de, og lære dem å kjenne.

Vi fikk høre fantastiske historier om hvordan Gud kaller ungdommene i landet, og hvordan flere kommer til tro på Frelseren. Vi fikk oppleve fellesskapet på kryss av landegrenser. Vi fikk høre vitnesbyrd fra unge kristne som hadde en glød og en iver etter å dele troen. Vi fikk oppleve rikdommen i å be sammen, på engelsk, på norsk og kirgisisk. Vi fikk oppleve ekte gjestfrihet, ekte vennskap.

Og hvilken ramme rundt det hele! Landet er noe av det vakreste jeg har sett. En natur som er så enorm at jeg blir andpusten av å tenke på det. Lange sletter som strekker seg opp mot tinder på steroider. Enorme daler fylte med trær i høstpryd. Ville elver som snoker seg i dalbunnen. Naturen i Kirgisistan kan få en hvilken som helst alpeby til å blekne av misunnelse.

2009-09-05T18:53:00.002+02:00

Tenk deg at hele den norske befolkningen plutselig oppdaget at kjøleskapet og spisskammerset var tomt. At butikkene stort sett var tomme for matvarer, og at det som var der var så dyrt at du ikke hadde hatt råd til å kjøpt det. Tenk deg at ingenting kunne våkse i kjøkkenhagen, fordi det ikke hadde kommet nedbør på lange tider. Tenk deg at vannet i krana ikke lenger kom ut. Tenk deg en situasjon der hele norges befolkning hadde store problemer med å få tak i mat, og stort sett ikke hadde vann.

Gang så norges befolkning med 2, så har du situasjonen i Kenya for øyeblikket. NLM forteller på sine hjemmesider om situasjonen som rammer Kenya, og spesielt Pokot-distriktet, hvor jeg for under et årsiden var i 5 uker. Det har ikke regnet på mange måneder, alle avlinger har slått feil, alle avlingene som skulle vært føde for befolknngen de neste månedene. Folket her dyrker sin egen mat, det er ikke super-markedene som skaffer maten for folket på landsbygda i Kenya.

Alt som skulle bli til livsviktg mat, har tørket vekk. De har knapt vann til seg selv. Og de er mange.

Kan du sitte i ro hjemme i godstolen å vite at våre brøde og søstre i Kenya ikke kan gi mat til seg selv og sin familie?

NLM har startet hjelpearbeid i området. Vil du være med å gi litt av din overflod til de som intet har?

Gå inn her på NLM sine sider å hjelp de som dør uten mat.

For disse gjelder det livet

Tidenes kupp?

2009-08-14T18:52:00.003+02:00

Følgende annonse stod på trykk i fedrelandsvennen her om dagen.

(legg merke til årsmodellen)

Kan det tenkes at historiens aller første bil er til salgs til høystbydende?

Disippel foran TV

2009-08-09T22:33:00.002+02:00

Idag har jeg faktisk en bok-anbefaling. Jeg har lest en bok, som jeg faktisk syns flere også burde lese. "disippel foran TV". Ei forholdsvis tynn bok, men med et viktig tema. Boka tar for seg vår tidsforbruk framfor Tv-apparatet. Hvordan vi bruker tiden, og hvordan vi bør være bevisste hva vi ser og hvordan vi ser det. Som kristne er vi kaldt til å leve livet vårt til ære for Gud, hele livet vårt, også tiden vi bruker framfor TVen. Og når sant skal sies, har iallefall jeg en fæl tendens til å bruke TVen som lettvint tidsfordriv når jeg ikke har noe annet å ta meg til. Boka fikk iallefall meg til å tenke litt mer over hvordan jeg bruker tiden min, og det å være seg selv bevisst på hva en ønsker å bruke tiden sin på, det kan være en bra ting. Så dersom du, som meg, bruker mer enn 1 time foran Tven hver dag, bør du absolutt lese denne boken. Å vær ikke redd, boka sier ikke at du skal kvitte deg med TVen og gå i kloster.

2009-07-28T21:58:00.004+02:00

På søndag blei det fjelltur, langt inn på setesdalsheia. Starta tilig fra Kr.sand, kjørte til fjells, gikk langt inn til ei hytte, spiste niste, lufta beina, og gikk tilbake. Egentlig ganske digg å komme seg litt ut i naturen asså.

Her planter jeg en bitte liten stein på toppen av varden, viktig å være med å bidra

Tommel opp

2009-07-24T22:16:00.004+02:00

Forrige søndag var jeg på vei hjem fra Stavanger, hadde tatt meg en vestlandstur. Langs veien står det et ungt par med tomelen opp, baggen på forttauet og satset på skyss sørover.

Når jeg er ute å kjører, syns jeg ofte det er ganske så deilig å kjøre helt alene, høre på musikk, la tankene fly, vare for seg selv og bare slappe helt av. Så også denne dagen, jeg var fornøyd med mitt eget selskap på denne turen, jeg var lite lysten på å ta med to ekstra. Ikke det at det gjør meg noe, men just denne dagen var det lissom tiltak å stoppe å hjelpe dem med transport. Så jeg gjorde ikke det. Jeg girte ned, trykka inn gassen, satte på skylapper og suste forbi. Bedre lykke neste gang tenkte jeg.

Men så kom jeg til å tenkte litt over dette. Jeg ønsker å være med å vise godhet og Jesu kjærlighet til mennesker rundt meg. Ofte ber jeg om muligheter til å våre et lys for andre i hverdagen. Ferdiglagte gjerninger. Men plutselig merket jeg at mitt eget ønske om å ha det behagelig fort kan komme i veien for å gjøre godt mot andre.
Dette er sikkert et dårlig eksempel, men kan det kanskje være noe sant i at vi ofte ønsker å gjøre godt mot andre, være vennlige, så lenge det ikke går på bekostning av oss selv? Hva om Guds ferdiglagte gjerninger gjør at vi må gjøre ting vi kanksje ikke er så veldig gira på der og da, eller kanskje gi slipp på noe annet vi har mest lyst til.

Når alt kommer til alt, er jeg virkelig villig til å gjøre Guds vilje, dersom det måtte koste mer enn jeg skulle ønske?

Helter i Telemark

2009-07-13T18:16:00.001+02:00

28. februar 1943 utførte motstandsfolk en av de store heltedåder under krigen. På snødekte fjellsider tok de seg ned til kraftstasjonen på Vemork ved Rjukan, hvor tyskerne produserte tungtvann som skulle brukes til å lage atombombe og hjelpe tyskerne til å vinne krigen. En gruppe spesialtrente unge menn tok seg ned fra fjellet, ned i juvet med de stupbratte skrentene, opp igjen og videre helt inn i kraftstasjonen som var bevoktet av tungt bevæpnede tyske tropper. De tok seg usett inn i stasjonen, forbi vaktene, monterte sprengstoff, og sneik seg ut samme vei, usett, før hele produksjonsapparatet til tungtvannet gikk i luften. Disse guttene klatret ned og opp i juvet, for den eneste bruen over juvet var selvfølgelig bevoktet av tyskerne. De brukte mange lange nattetimer på denne bragden.

Uten å sammenligne meg med disse guttene, kan jeg fortelle at jeg brukte ca noen få sekunder ned og oppigjen av det samme juvet. Fritt fall går fortere enn klatring.

2009-05-28T20:02:00.003+02:00

Gikk langs en rad med biler som stod parkert ved parken i Kristiansand. Gikk å såg i bilrutene etter billetter som var gyldige. Mot meg kom det en gankse gammel dame med rulator. Idet ho passerer meg åpner hun munnen sin og nermest småprater med seg selv

"Stakkars deg som har den jobben..."

Jeg hører det hun mumler for seg selv, snur meg mot hun å spør undrende; "Javel, syns du det?"

"Ja, gå her å legge bøter på bilene..."

2009-05-07T21:47:00.002+02:00

Etter å ha observert den afrikanske trafikken over lenger tid, kom jeg til konklusjonen om at det stort sett ikke fins noe system i det afrikanske trafikk-systemet. Biler kommer fra øst og vest, noen står på høyre side av veien, noen på venstre. Noen kommer på rektig side, noen kommer på feil side av veien. Noen kjører fort, noen seint, men alle kjører jsut som det passer dem. Så etter 5 måneder på øst-afrikanske veier kom jeg fram til følgende konklusjon, "forvent det uforventede".

Men det var i Afrika, her hjemme derimot vil jeg påstå at vi har litt mer system, bitte litt. Iallefall vil det nå framover bli system og orden når det gjelder stillestående trafikk i Kristiansand. Jeg har gått videre på min kariære-stige og arbeider nå som parkerings-vakt i Kristianby. Skal prøve å gjøre min del for å opprettholde ro og orden. Viktig med system.

2009-04-24T13:55:00.001+02:00

Hva sitter jeg igjen med etter 5 måneder i Afrika?

Når jeg skal prøve å oppsumere 5 måneder i Afrika, er det på ingen måter lett. Det har vært så utrolig mange opplevelser, så utrolig mange forskjellige erfaringer. Vi har truffet mange forskjellige mennesker, vi har sett mye forskjellig arbeid, vi har fått prøvd oss på mye forskjellig ting som har vært nytt for meg. Men jeg vil trekke fram noen få ting som jeg merker har satt spor i meg, og som har gjort turen sørover til en viktig tur for meg.

Når vi reiste rundt i Kenya og Tanzania i 5 måneder fikk vi truffet mange forskjellige mennesker. Vi fikk møtt mennesker som levde under vidt forskjellige levevilkår. Fra høylandet i Kenya, hvor kristendommmen hadde begynt å fått fotfeste, til kysten, hvor de kristne var i stort mindretall. Vi fikk møtt datogaer på slettene i Tanzania, og folk som levde i slummen i Nairobi. Alle har gjort inntrykk, på forskjellige måter. Jeg har tidliger skrevet litt om noen av evangelistene vi har møtt, og de har gjort inntrykk. Det er mennesker som offrer mye for å fortelle om Jesus, det er mennesker som har lite, men deler det de har. De har familie å forsørge, men ønsker å arbeide i Guds rike, hvor inntektene og pengene er små og framtiden usikker, men de stoler på Gud. De legger alt i Guds hender og ønsker å leve i hans plan. De er avhengig av bønn og hjelp, men de gir ikke opp. De merker at Gud styrer dagene og framtiden, og de tørr å gå på det kallet de har fått. Tenk om vi hadde turdt det!

Vi fikk møte mennekser som hadde veldig lite jordisk gods. De viste ikke hva de skulle ha på bodet neste dag. De var i det vi her hjemme vil kalle en håpløs situasjon. Men de ba, de la sine bekymringer fram for Gud, og stolte på at han ville skaffe de brød, de hadde ikke annet valg, og de stolte på Gud.
Har vi her hjemme kanskje gjort Gud litt overflødig, siden vi til synelatende klarer oss fint selv?

Vi fikk oppleve gleden folket har i sin tilbedelse. Når det på en gudstjeneste, i en liten jordhytte-kirke, var kø for å få lov til å vitne om Guds storhet. Når menneskene bare måtte få dele hva Gud hadde gjort i livene deres. Vi opplevde at de som ledet måtte sette en grense for hvor mange som fikk lov til å vitne på den gudstjenesten, for viss ikke hadde vi aldri kommet oss hjem før det blei mørkt! Det gjør inntrykk.
Vi såg den enorme gleden kvinner og menn, unge og gamle hadde når de var blitt frelst. Gudstjenestene var fulle av liv og lovsang, ekte lovsang.

Vi fikk merke den enorme gjestfriheten. Folk som har lite, ønkset å dele det lille de hadde. Gjester var en velsignelse, de ønskte oss velkommen hjem til seg. De hadde omsorg for oss, selv om de ikke kjente oss. Vi var brødre og søstre i Kristus. For et fellesskap!

Men vi fikk også merke den Afrikanske kulturen. Tiden kommer, den går ikke. Livet skal ikke leves etter klokken, man skal nyte tiden, og ikke stresse avgåre fra avtale til avtale, uten tid for å snakke med dem man møter på sin vei. De hadde tid til hverandre. Om en ikke rakk en avtale, avdi en hadde fått besøk i hjemmet, ja så var det helt forståelig. Det hadde kanskje blitt litt problematisk i vårt samfunn, om en aldri kunne vite om noen dukka opp til en avtale, men bare den tanken, om at mennesklige relasjoner og kontakt var viktigere en tid, det er en styrke tror jeg.

Men jeg fikk også et mye mer realistisk bilde av Afrika. Det går egentlig ikke ann å si noe sånn. For Afrika, likesom alle andre verdensdeler, er en mangfold av ulike kulturer og samfunn. Tidligere har jeg i mitt naive hode tenkt at Afrika er Afrika, og sånn er det bare. Men jeg fant fort ut at det er en helt på tryne definisjon. Afrika er et kontinent med et fantastisk mangfold av kulturer og tradisjoner. Bare i Kenya og Tanzania, som vi fikk oppleve, var det et mangfold som jeg ikke hadde forventa meg. Jeg har fra mine barneår fått et vist inntrykk av Afrika gjennom lysbilder og nyhetene på TV, men dette var bare et lite inntrykk av Afrika. Det må oppleves for å kunne forstå det. Det går ikke ann å sitte å se på TV hjemme å tro at en har dannet seg et bilde av Afrika, det er rett å slett umulig

Og ikke minst har jeg fått sett og opplevd mye mer misjon enn det jeg har tidligere. Vi har fått besøkt forskjellige misjonsfelt og fått innblikk i arbeidet som drives. Vi har fått sett de store forskjeller i arbeidet oppe i høylandet i Pokot, og ute på kysten, hvor det for det meste er arbeid blandt mus limer. Vi har fått sett de store utfordringene det er å jobbe inn mot, og prøve å fortelle om Jesus, inn mot en folkegruppe som ikke er åpen for en ny religion. Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet såvidt om utfordringen det er å skifte tro for en som er oppvokst i et mus limsk miljø, og jeg fikk virkelig et bedre innblikk i de utfordringer det er å forkynne den kristne tro inn i disse miljøer.
Men det har også vært utrolig innspirerende å se alt arbeidet som drives, å se hvordan de lokale etter hvert tar over jobben med å fortrelle det videre, hvordan de lokale ungdommene ønkser å spre budskapet til sine folk.
Så jeg kan vel si det slik at jeg har fått et mye mer realistisk bilde av hva misjon er, og jeg har virkelig sett viktigheten av å fortelle budskapet om Jesus og hans frelsesverk videre.

Romerne 10:14 "Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?"

2009-04-10T17:53:00.005+02:00

En liten film jeg blei innspirert til å lage. Skru opp lyden.

En vennlig hilsen

2009-04-09T13:26:00.003+02:00

Idag fant jeg en liten gul lapp i postkassen min. Det var en som hadde trykt opp "en vennlig hilsen". Jeg sjekket ikke resten av postkassene i stativet, men jeg tipper de også hadde fått en liten gul lapp. Å denne lille gule lappen gjorde meg veldig glad. Det var en som hette Sigmund som hadde skrevet denne lappen. Jeg ble glad for det som stod på lappen, og glad for at noen hadde tatt seg tid til, og ønskte å dele dette med sine naboer. Så jeg hadde veldig lyst å dele denne påskehilsenen som havnet i postkassen min.

Kjærlighet
Å beskrive kjærlighet er sannelig ikke lett. Orden blir små og innholdsløse. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt og tåler alt, sier Guds ord i 1. brev til Korinterne 13:7. Dette er store ord, det er sterke ord og det er sanneord, for det er sagt av en Gud som ikke kan lyve.

Kanskje er det lettere å beskrive erfaringer vi har av kjærligheten. Jeg tenker på morskjærligheten som lyser ut av øynene når hun legger sitt nyfødte barn inntill sitt bryst. En kjærlighet, som sammen med farskjærligheten, varer livet ut.
Jeg tenker på når en gutt og ei jente møter kjærligheten i ungdoms år. Når organisten settter i gang, og bruden går oppover kirkegulvet ved fars side. Brudgommen står oppe ved alteret, og brudgommens og brudens blikk møtes. Kjærlighet, javisst er det kjærlighet.
Jeg tenker på to gamle som har levd sammen i 40-50-60 år. De sitter i hver sin godstol og sender hverandre kjærlige blikk. Livslang kjærlighet.

Når det gjelder Guds kjærlighet til oss er det umulig å beskrive den. Påsken er den tiden i året som taler sterkest om Guds kjærlighet. Da blir ordene i den lille Bibel, Johannes 3:16, fylt med innhold. Gud gav sin enbårne Sønn til kors og grav for oss.
I 1. Johannes 4:9 står det: "Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblandt oss, at Gud sendte sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham."
Så kan du selv lese videre i dette kapittelet og se at det var Gud som elsket slik at han gav. Påskens budskap er et kjærlighetens budskap til oss.

2009-04-02T10:55:00.002+02:00

Igår, 1. april, på selveste "lur så mange du kan dagen", tror jeg kanskje jeg har lurt meg selv litt vel i overkant. Og siden jeg skriver dette her idag, 2. april, er alt sammen helt sant.
Jeg har nå flytta til Kristiansand, flytta inn her hos en kamerat, skal studere litt, men mest selvstudie. Så da tenkte jeg at jeg burde finne meg en jobb sånn at jeg hadde noe å fylle dagene med, for jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg ikke kommer til å sitte å lese pensum hver eneste dag. Så jeg leita litt rundt, egentlig i et ganske bredt spekter. Tenkte at det kunne vært artig å prøve noe litt nytt, noe jeg ikke hadde gjort før.
Så igår hadde jeg min første dag som vikar i en barnehage!
For å si det enkelt så er dette ganske langt unna alt anna jeg har gjort tidligere. Men jeg ville jo prøve noe nytt.

Illustrasjonsfoto

It's over

2009-03-24T14:25:00.002+01:00

Afrika 08/09 er historie. Sitter hjemme i Bykle nå, igår hadde vi anntydning til snøstorm, og ellers er det lite her som minner om Kenya. Men en ting skal dere vite, det var en veldig flott tur vi hadde. Har opplevd mye, har lært mye og fått et me bedre og breier bilde av hva misjon er og de utfordriger og de gleder misjons-tilværelsen fører med seg.

Glem ikke å be for alle misjonærer som er ute. De står i en viktig kamp, og de trenger vår støtte gjennom bønn.

2009-03-20T23:58:00.004+01:00

I'm walking out of Africa...

2009-03-12T08:36:00.004+01:00

Vi satt under et tre i en liten landsby i Mara-dalen, Tanzania. I et område der evangeliet aldri før har vært forkynt. Vi satt der sammen med en evangelist som hadde blitt forflyttet fra hjemstedet sitt, og ned hit i dalen. Han hadde fått bo i et hus på tunet til en av de lokale bøndene i bygda. Til tross for bondens allerede 3 koner og et respektabelt antal barn, var det ikke noe problem for mannen å gi rom til denne evangelisten, som hadde fortalt at han kom med Guds ord. Så der satt vi da, under treet, og venta på at enda flere skulle komme. For selv om evangelisten bare hadde vært der i 3 uker, var det allerede blitt en liten "menighet". Folk som kom for å høre det han hadde å fortelle om. Og idag var det ekstra stas, fordi det var kommet hvitt besøk. Om det var nysjerrigheten ang. oss hvite eller ønsket om å høre mer fra Guds ord som drog folket, vet jeg ikke, men uansett så kom det nå en god det folk, mange barn.

En eldre mann, på nesten 90 år, har kommet seg inn i ringen under treet. Han er en av de første som misjonærene traff på når de første gang kom til landsbygda. Alle her kaller han bare "bestefar". Han ser dårlig, men ellers er han helt tilstede.

Evangelisten deler noe fra biblene. Det blir forsøkt en sang. Vi hvite får si hvem vi er og hilse forsamlinga under treet. Men da misjonæren begynner å snakke, vet ikke helt hva han sa, for han snakkte swahili, men han fortalte oss litt av det etterpå. Han sa at når han hadde prata, og på et eller anna spørsmål, så hadde bestefar, mens alle hørte på, sagt: "Jeg er lei av å tjene satan!"

Gjennom hele livet hadde bestefar merka at det var en som passa på han. Og nå ville han bli bedre kjent med han. Han ville høre mer om Jesus.

Enden er nær!

2009-03-06T14:19:00.004+01:00

Når en er barn, da tror en ikke på det de våksne sier om at tiden fly. Men det er faktsik sant. snart er 5 måneder i Kenya over. Neste fredag reiser vi tilbake til fedrelandet. Og det er jo både flott og vemodig. Men vi har nå iallefall ei uke igjen. Vi hadde sett fram til en tur vi hadde planlagt opp til en flyktningeleir i Garissa, Dadab. Men til en forandring fra resten av opplegget her nede som har gått som smurt, så måtte vi innse at denne siste turen ikke blei noe av. Men fortvil ikke. Vi skal på tur uansett. Vi skal faktisk få oss enda en tur til Tanzania. På mandag reiser vi til Mara, Kiabakari bibelskole og en tur innom Tarime. Og så vidt jeg vet, så er dette noen av de få plassene misjonen driver på her i øst-Afrika, som ikke vi allerede har vært innom. Så da kan en vel nesten si at vi har vunnet en misjons-mark-jackpot. Full pakke takk.

2009-03-02T21:30:00.003+01:00

Idag hadde vi en velfortjent fridag etter konferansen, så vi fant oss en bil, og tok turen bort til en park i nærheten der de har giraffer, bare for å se litt på de. Flotte dyr.

Wikipedia dått enno kan fortelle:

"Sjiraffen (Giraffa camelopardalis) er et afrikansk, drøvtyggende, partået klovdyr. Det fins bare én nålevende art, men man regner med flere underarter. Sjiraffene er gruppert i en egen familie, som består av sjiraffer og deres nærmeste slektning, okapien. Sjiraffene er verdens høyeste landdyr.
Hannene kan bli 4,8 til 5,5 meter høye og veie inntil 1930 kilogram, mens hunnene vanligvis er betydelig mindre og lettere. Skulderhøyde varierer fra 2,70 til 3,30 meter. Til tross for at halsen er ekstra lang, opptil tre meter, har den bare syv halsvirvler i likhet med andre pattedyr, men hver av disse er betydelige lengre. På grunn av høyden kunne sjiraffene ha fått problemer med blodtrykket. For å unngå dette har de en egen spesiell ventil i kroppen som styrer blodtilførselen. Hjertet til sjiraffen er også spesielt kraftig for å kunne pumpe blod opp den lange halsen. Hjertet kan pumpe opptil 60 liter blod gjennom kroppen per minutt, veier tolv kilo og skaper et blodtrykk som er tre ganger høyere enn hos mennesker."

Er ikke giraffen skjønn?

2009-03-02T21:19:00.006+01:00

Den siste uka har det vært misjonærkonferanse her i Nairobi. Alle misjonærer i øst-Afrika har vært samlet til seriøse diskusjoner og lange møter. Og som sikkert endel vet, er mange misjonærer av den produktive sorten, så det var også endel barn samlet. Vi i TeFT-gruppa hadde da ansvar for å aktivisere disse ungene hele uka. Og det gikk jo strålende det. Barnemøter og ulike aktiviterer gjorde sitt for at de våksne fikk arbeide i fred med sine svært viktige ting.

16 livlige unger skulle aktiviseres, og det krever sitt det. Men det var tross alt ei veldig flott uke. Flotte unger. Så vi hadde det stort sett bare artig. Vi fikk være med på bading, sløyd, søndagskole hver dag i uken, idrett, sykling og det hele toppa seg med hoppeslott og vannsklie. Flott uke.
Møter på kvelstid, og et flott fellesskap. Det var flott å ha så mange bra folk samlet her i en uke. Så takk for ei fin uke til alle som bidrog, og lykke til videre.

2009-02-22T12:34:00.004+01:00

14 feb. har den amerikanske business-bransjen bestemt at skal være en dag da kjærleiken skal stå i fokus. Jaja, bra for de det. Selv om jeg aldri egentlig har fatta meininga med Valentin-dagen. Men jeg har vel egentlig skjønt at det stort sett er kvinnene som setter pris på denne dagen. Selv om kvinnedagen egentlig ikke kommer før mye seiner på året. men men, la de styre på tenkern nå jeg.

Men dette året gjorde jeg en interessant oppdagelse på vallentins-dagen.

Jeg var ute på ei runde i Nairobi National-park, og der fikk vi ette hvert øye på ei gruppe med strutser. Alltid gøy med dyr når det er mange samlet på et sted, så vi stoppa og tok noen bilder. Etter hvert såg vi at det var bar en hann i flokken, og han (stakkars dyr) hadde vistnok et forferdelig mas denne dagen. Siden det som sagt var 14. februar, og den store kjærleiks-dagen, fikk denne stakkars mannen ikke være i fred. Tenk deg den kaklinga fra en flokk på 25 damer på valentinsday!

Forstod fort at skillet mellom dyr-verden og vår verden på visse områder ikke er så veldig stor. Disse 25 strutsedamene gjorde alt de kunne for å få oppmersomheten fra denne enslige strutsemannen, de viftet med fjærene, de strakte hals, de kakklet i kor og flakset i ring. De var tydelig påvirket av at det var valentinsday, og søkte litt ekstra oppmerksomhet og kjærleik fra strutsemann.

Det var da jeg forstod at strutsemann heller ikke skjønte greia med valentinsday. Hele dyret viste klart og tydelig at dette ville han helst vært foruten, hvorfor et slikt mas.

Tydelig at det i dyreverden også stort sett er kvinnene som setter pris på denne dagen. For Hr. Struts gjorde det som var det eneste fornuftige, han tok beina på nakken, og søkte trygghet for seg selv.

Men tror du ikke den kakklende, kjærleiks-hungrige flokken ikke kunne la han være alene på valentinsday...

2009-02-20T13:30:00.004+01:00

Hele verden har fulgt med på president-valget som har vært i USA, Obama blir den første fargede presidenten i Statene. Faren han sin kommer forøvrig fra Kenya, så her har ikke valget gått upåaktet henn. Offentlig fridag når seieren var klar. Det kan virke som hele verden har fulgt med på valget i USA, i nesten et år har vi fått severt valg-stoff fra Amerika på norsk TV, selv om vi ikke hadde noen som helst mulighet til å påvirke valget.

Da e de bedre med de valgene der vi faktisk kan værme å stemme.
Ved sist stortings-valg leverte jeg inn forhåndsstemme.
Ved sist kommunestyre-valg leverte jeg også inn forhåndsstemme, fant ut at det var det letteste.
Men sånn i bunn å grunn kan jeg ikke si at jeg har merka så mye til at det har ført til noen store forandrigner i livet mitt.

Da er det vel heller de små dagligdagse valgene som jeg merker mer til.
Hverdagne er full av store og små valg.
Dongri eller joggebukse? Pølse eller ost på skiva? Skal jeg gidde å stå opp til frokost, eller bare sove 30 min ekstra? Sko eller sandaler? TV eller internett? Eller kanskje begge? Bok eller musikk? Si hei eller stikke en annen vei? Bruke bil eller gå til jobb?

Ja livet er fullt av små, men viktige valg. Det er viktig å tenke langsiktig. Dersom jeg velger å sove 30 min ekstra på morran, da rekker jeg ikke frokost. Da er det heller ikke smart å gå til jobb, for det er ikke smart å bruke for mye energi når magen er tom, derfor må jeg da ta bilen til jobb. Tar jeg bilen til jobb, ja da kan jeg ha på meg sandaler for da trenger jeg ikke gå så langt, bare noen meter ut til bilen, og inn fra bilen.
Ser du hvordan små valg henger sammen, og hvor viktig det er å tenke framover i tid?

Noen ganger kan det faktisk være vanskelig nok med de små valgene.
Skal jeg kjøpe brun eller grå dress? Tok liksågodt begge to jeg. Så slapp jeg å velge.
Men det er ikke alltid man kan få begge deler. Noen ganger må man faktisk velge enten eller.
Og når de små valgene noen ganger kan være vanskelige, de valgene som ikke har betydning for mer enn noen timer framover i livet mitt, hvor vanskelig er ikke da de valgene som kan ha betydning for 40 år av framtiden min?

Hva skal jeg gjøre til høsten?

2009-02-15T20:15:00.005+01:00

Du er en ung mann, hele ditt liv har du blitt opplært til å tro at du har sannheten om Gud og alle de gudommelige ting. Du har fått solid opplæring, og er fast bestemt på å vie livet ditt til det du tror er sannheten.
For hele din familie, hele ditt sosiale nettverk, alle du har kjær, er det den største forbrytelse og skam å forlate denne sannhet.

Du får tvil i ditt hjerte, du merker at det er noe som ikke stemmer. Den absolutte sannhet slår sprekker, der er noe som ikke passer sammen. Du kan ikke stille spørsmål ved den absolutte sannhet, sånn er det bare, lederne dine vil avvise alle kritiske spørsmål.
Du kjemper med tvilen i hjertet, med de krav som stilles til deg om du vil fortsette å leve i sannheten. Du vet at dette er feil.

Du vet at om du nå velger å bryte med sannheten, blir du nødt til å flykte, til å forlate alt du kjenner og alt du har, familie og venner. Du vet at din egen familie vil snu deg ryggen, ja kanskje forsøke å ta ditt liv.

Du vet at de du er blitt opplært til at er dine fiender, egentlig er nærmere sannheten enn deg selv, ja du lurer på om de faktisk har den fullkomne sannheten.

Hadde du tørt å forlate alt, familie, venner og samfunn, fordi du viste at det du var blitt opplært til var feil?

Hadde du tørt å forlate det du var blitt opplært i, når du viste at det ville sende deg ut på flukt fra dine venner?

Hadde du tørt å innrømme at det du innbitt har motarbeidet, faktisk er den rette vei?

Hadde du tørt å følge den sanne Gud om du viste det kunne koste deg livet?

Det gjør inntrykk å møte folk som virkelig offrer så mye for å følge Jesus.
Det gjør inntrykk å møte folk som har fått sine øyne åpnet, og sett sannheten.
Det gjør inntrykk å møte folk som har gått over fra døden til livet.

2009-02-13T07:05:00.003+01:00

Hvite folk som oppholder seg på landsbygda i Kenya, de får endel opmerksomhet. Alt en gjør og alt en sier blir lagt merke til. Derfor var det godt for oss, når vi var 2 uker ute me kysten, på Msambweni, å kunne ta en dag "fri", og stikke til et hotell, der vi kunne være helt "vestlige". Bare sløve uten at en gjeng med afrikanere står i ring rundt oss å glor på oss og alt vi gjør.

Vi hadde en slik fridag på Maweni Beach Cottage, med baseng, strand, sommer og sol. Basenget var vel egentlig ikke det største jeg har sett, men det funka. vi fikk svømt litt, hoppa litt og stupa litt. Det var også en liten fontene der, en murklosss som var bygd ca 1 m opp fra basseng-kanten, funka ypperlig som stupebrett. Hadde mye glede av den. Helt til jeg plutselig blei litt for ivrig. Jeg stupte, et perfekt stup, fikk litt for god fart, gikk litt for dypt, smalt hode i bassengbunnen.

Resultatet var et sprukket hode, mye blod, tur på sykehus og 6 vakre sting i hode, samt badeforbud.

2009-01-25T13:39:00.004+01:00

Et lite propellfly står klar på Airporten i Arusha, Tanzania, for å ta oss med ut på landsbygda. Eivind Johannes i MAF (mission Aviator Fellowship) har lovd å ta oss med ut på en flytur, for å se litt mer av hva MAF driver med.

Flyet er lite, 5 pas. max, så det føles litt som å sitte i en bil med vinger, foruten propellen i front da. Vi kommer oss opp i lufta over Arusha, fri som fuglen, ser innover de endeløse slettene. Vi flyr innover mot en plass som heter Malambo. På veien passerer vi en vulkan, som hadde utbrudd seint i fjor, vi sirkla rundt krateret og kjente hvordan flyet blei fylt av svovellukt. Røyk kom sivende opp av krateret.

Flystripa i Malambo var et jorde som var rydda rent for steiner og trær, hvor hvite steiner var lagt i rette linjer i ytterkant for å markere hvor stripa var.
Landingen gikk overaskende smertefritt, jeg hadde forventet, og håpet på, endel homping og risting og vingling, men vi hadde vist en veldig dyktig pilot.

Vi blei møtt på flystripa av evangelisten, som ville vise oss rundt i landsbyen. Han tok oss med til kirkene. For i Malambo ligger det 3 kirker tett etterhverandre. Den første, jordhytta, var den første som blei bygd, da var det 20 personer i menigheten. Men den blei fort for liten, så de bygde en litt større kirke. Men den også blei for liten, så de bygde ei gigantisk kirke, hvor det hver søndag kom rundt 400 pers.

Gjestfriheten i Afrika er stor, og Malambo intet unntak. Vi blir bedt hjem til evangelisten på Chapati og Chai (potetkake og te med melk og sukker). Det er en av de tingene jeg har blitt imponert over i Kenya og Tanzania, den utrolige gjestfriheten. Der vi kommer blir vi innvitert hjem til folk. Enten på middag eller til ei brus. Og selv om mange på landsbygdene er fattige, så varter de opp med de beste de har. De sparer ikke på noe. Det gjør inntrykk. Lite har de, men mye gir de.

"gjester er en velsignelse" sier di, og de viser det også i handling.

2009-01-19T16:29:00.003+01:00

Jeg har dansa! Endelig fant jeg en dans jeg fikk til også. Datoga-dans.
Hopp så høyt du kan, og prøv å gjør det i takt.

Vi var ute på landsbygda i Tanzania, bushen er nok rette ord å bryke om denne plassen, Haytrash. Vi hadde på forhand kjørt rundt i området å annonsert at ikvel skjedde det noe historisk. Det var kommet ungdommer fra Norge, og det ville spille fotball og vise film på kvelden.
Stemmen til evangelisten som joma ut av speakeren på taket av Land Cruseren var full av forventning. Jeg tror faktisk han mente det når han sa at det kom til å bli en historisk kveld, iallefall for ham.

Og folket kom strømmende. allerede i 2-tia var plassen framfor skolebygget full av folk. Det minnte om 17. mai i bygdenorge. Folk samla seg under det store treet hvor det var kor-konkuranse, 2 kor, men dog en konkuranse. Ungdommer fra Datoga-stammen var også kommet. De kom for å danse.
Det kan minne litt om den urnorske leikarringen, selv om dansen er annerledes. Ungdommene samles, og danser sammen, i mange timer, og har det alle tiders.

Selv om jeg ikke helt forsto hele poenget med dansen, så var det iallefall utrolig kjekt å se på. Guttene på ene siden, jentene på andre, så var det bare å by opp. Springe fram å se om det var noen som ville værme på dansen. Å selve dansen, ja den var så enkel at selv jeg forstod den.
Hopp så høyt som mulig, i takt med den du hopper sammen med. Hopp til den andre gir seg.

Dette måtte bare prøves. Jeg hadde et masai-teppe med meg, det kom godt til nytte nå, jeg kasta det rundt meg, gikk bort til guttene, fikk meg en stav i hånda, så var det bare å fyre løs.

Tanzania

2009-01-06T22:34:00.004+01:00

Da var jeg på farten igjen. Denne gang reiser jeg videre til Tanzania, skal være der i 10 dager. Base-Camp Arusha, men det blir også en liten rundreise, hvor vi får se litt av misjonens arbeid, f.eks Haydom.

Ellers så har jeg lagt ut litt fler bilder i albumet. Kommer tilbake med fyldige rapporter fra livet i Tanzania.

2009-01-04T17:40:00.003+01:00

Jeg har vært på safari!

Massai Mara

2009-01-04T17:33:00.011+01:00

I år merka jeg noe merkelig. Man trenger virkleig ikke masse gaver, masse jule-pynt, travle dager på kjøpesenter og alt dette andre som "hører" julen til. Man trenger ikke alt dette for å feire jul. I år leste vi jule-evangeliet på stranda, under en palme, men jule-evangeliet var just det samme som det vi alltid har lest hjemme, rundt pinnekjøttet og riskremen.

Selv om det kunne være veldig spesielt å lese jule-evangeliet til akkompani av havbruset og palmesus, så var det godt å merke at julen i bunn og grunn ikke er pakkene, glitteret, kulene på juletreet eller mandelen i grøten. Julen er Jesus

"En jul uten Jesus har liten verdi, det blir som en pakke med ingenting i!"

2008-12-19T14:30:00.006+01:00

Jeg fikk pakke fra Norge her om dagen, hjemmefra, og det var jo kjekt. Hadde egentlig ikke regna med det når jeg reiste til Afrika, så gleden var stor. Det var ei pakke, med masse snop i, sjokolade og lakrisbåter, digg. Så var det også en melkesjokolade i pakka, hvor Ingebjørg, lillesøster, hadde skrevet en liten gul lapp på. Den tenkte jeg at jeg ville dele:

"Dagens kunngjøring! Må bare informere om at Anton har dratt heim til fiskehimmelen! Han sovnet fredelig inn! Stelte i stand en minneverdig begravelse - så nå seiler han på de åpne hav i en fyrstikkeske, med et kors oppi! Tenkte det var best å sende han tebake dit han kom fra. Han var en fin kampfisk, den skal han ha! R.I.P Anton"

Ellers så reiser jeg til Mombasa om noen minutter, og skal feire jul der nede, med krittkvite sandstrender og palmer som svaier i brisen fra det indiske hav.

Så da ønsker jeg deg en riktig velsignet julehøytid, og glem ikke at det er Jesus vi feirer.

2008-12-16T18:22:00.003+01:00

I Pokot, altså et område i nord-vest delen av Kenya, fins det en stor gruppe mennesker som jeg har fått stor respekt for gjennom de 5 uker jeg har vært der oppe. Det er helt vanlige mennesker, uten noen ekstra forutsettninger iforholdt til deg og meg. Ofte heller motsatt, mens vi som kommer fra Norge og vesten, som oftest ikke har problemer med å få endene til å møtes, ja så er det ikke en selvfølge for mange av disse at det alltid er like lett å få penger til mat og nye klær.

Jeg har truffet mange flittige arbeidere i Guds rike i Kenya. Jeg har fått truffet evangelister og frivillige i menigheter, som virkelig brenner for arbeidet, som ofrer mye for å være en del i et aktivt arbeid for å spre budskapet om Jesus og hans frelse.

Jeg har spesielt fått stor respekt for mange av de som jobber som evangelister i E.L.C.K (den evangelisk lutherske kirke i Kenya). Dette er folk som ofte har tatt heltidsjobb som evangelister, som forkynnere. Selv om den nesten ikke kan kalles heltidsjobb, for mange ganger uteblir det som vi nordmenn vil se på som en vesentlig del av en heltidsjobb, nemmelig lønnen, cash, kontanter. Man skal få sin lønn i himlen, joda, stemmer det, men det er litt vanskelig å kjøpe brød og mais for den lønnen.

Når det er den lokale kirken som skal lønne evangelistene, og den lokale kirken ikke har penger, kollekten uteblir, folk er fattige, ja da blir det ikke lønn på evangelisten.
Så der er absolutt ikke lønnen som får disse evangelister til å stå på dag ut og dag inn.

Gjennom samtaler med noen av evangelistene har jeg fått litt innblikk i litt av den gløden og den omsorgen de har for sine medmennesker som lever rundt dem. «Hvordan kan jeg la være å fortelle når mennesker rundt meg ikke har hørt?»
De brenner etter å fortelle. Og de ofrer mye for å kunne fortelle.

«For Kristi kjærlighet tvinger oss» 2. Kor 5:14

Jeg snakket med en evangelist her i området. Det er en familiefar med kone og 2 døttre. 3 dager i uken er han ute på reis for å fortelle om Jesus. Han reiser da rundt i bygdene i området, hvor han treffer folk der de er, og deler evangeliet med de. Han har ikke råd til bil, noen ganger, når han er ekstra heldig, får han lånt seg en sykkel, ellers må han gå til fots. Ofte over store avstander. Likevel fortsetter han.

«Det er et slit å forkynne, men folket må jo få høre».

Han har veldig lite lønn, for kirka-kassa er tom, han har ikke råd til eget hus, for det koster for mye penger, så han bor fremdeles hjemme hos far, sammen med kone og barn. Kona jobber også for kirka, så hun har heller ikke særlig mye inntekt. Men tross mye motgang og vansker velger de å fortsette i det arbeidet de er blitt kalt til.

Jeg merker jeg blir innspirert av å treffe disse menneskene. De har et engasjement som sprer seg. Man merker på hele mennesket at dette er noe som virkelig betyr alt for de. Det er ikke bare noe de sysler litt med på fritiden. Det er en måte å leve livet på.

(Bildet øverst er fra et gatemøte vi hadde i en by jeg har glemt navnet på. Det er på markedsdagen, og det var flere hundre mennesker samlet i halvsirkelen rundt oss - et høydepunkt)

Pokot 2008

2008-12-13T21:37:00.002+01:00

5 uker har jeg vært i Pokot nå. 5 uker uten særlig mye internett-tilgang og teknologi. Det har forsåvidt vært deilig å slippe det for en stund også, og oppleve at en faktisk ikke er like avhengig av internett og massemedia, som en kanksje hadde trodd.

Men det har jo skjedd fryktelig mye på disse 5 ukene, og det meste av dette har jeg skrevet svært lite om på denne bloggen. Så jeg tenkte at jeg egentlig burde skrive en veldig lang og utfyldene rapport fra tiden i Pokot. Men det er jo egentlig ikke så gøy å lese på en blogg, jeg gidder iallefall sjelden å lese alt for lange blogginnlegg.

Og som en vis mann en gang sa, 1 bilde sier mer enn tusen ord, så dermed kom jeg fram til den geniale ideen at jeg kunne legge ut en del bilder fra Pokot-oppholdet på albumet mitt (se link oppe til venstre), så kan jeg nøye meg med en litt kortere oppsumering her.

Pokot 2008

- Lang busstur
- Hompete veier
- KBC (Kapenguria Bible Center)
- Makutano (big city)
- Gudstjenester utenfor allfarvei
- MultiAktivBibelUndervisning
- Gategutter
- Land Cruser
- Ukestur til Chesta (misjons-stasjon, sånn skikkelig misjons-stasjon, sånn som den gamle misjonæren på bedehuset forteller om)
- Gatemøter på marked
- Fjelltur
- Piki-Piki (motorsykkel)
- Spennende livs-historier
- Ugali og Chai
- Filmvisning av Jesus-filmen
- Boksalg og evangelisering
- Hjemmehos-besøk
- Grusveier
- YouthCamp
- Frihelg ved Lake Barringo

Gateguttene i Makutano

2008-12-13T16:15:00.009+01:00

Makutano City har, som en hver storby, problemer med gatebarn, i dette tilfellet kun gategutter. Unggutter som enten ikke har noen plass å bo, eller av diverse årsaker stukket hjemmefra. De lever på gata og sniffer lim. Limtuben synes for noen å være den beste venn, og den billigste måten å unnslippe virkeligheten for litt. Mange av gateguttene her bringer med seg en lukt som kan minne mye om en vanlig norsk sløydsal etter at tuben med trelim har blitt flittig brukt.

Hver gang vi muzungu's er nede i Makutano så har vi ganske fort en respektabel samling gategutter rundt oss, som enten vil ha penger eller mat, penger får de ikke, for vi sponser ikke lim-kjøp, men mat, det kan de jo godt få. Men det er jo kortsiktig å hele tiden skulle hjelpe de med penger til mat, for de blir sultne igjen, og så må de tigge etter mer penger.

Derfor har kirken i Makutano tatt tak i dette problemet. De har i noen år arbeidet med gateguttene. Hver onsdag og søndag har de samlinger i kirka der de får mat, både i magen og i fra bibelen. Og her har da altså vi vært med 3 onsdager. Vi har vært med på samlingene, spilt fotball med de og sånn. Mange av guttene er flotte ungdommer. Livsglade og spreke, ja, for på fotballbanen så tror jeg nesten at samtlige sprang fra meg, selv med lim-flasken i nevene.
Flott ungdom som fortjener en ny sjangse, og det er kirka villig til å gi dem. Kirka har som mål å få de vekk fra gata. De prøver å få de som er motivert inn på skole, inn på internatskole, sånn at de kommer bort fra gata og miljøet.

Siste onsdagen når vi var på samlingen dukket det opp 3 ungdommer som kunne fortelle at de tidligere var gategutter i Makutano, men nå gikk de på kost-skole og såg lysere på livet. De hadde store framtidsplaner, lege, advokat og pilot ville de bli. Og det målet var ikke helt utenkelig heller, for disse 3 guttene var blandt topp-elevene ved skolen sin.
De hadde gått fra et liv med limflasken på gata, til et liv med framtidsutsikter på en videregående skole. Joda, det nytter å gi folk nye sjangser, nytter å hjelpe.

Å nå var disse 3 ungdommene kommet tilbake til Makutano kirke for å synge å vitne for de gateguttene som fremdeles holdt fast i limtuben og livet på gata. Vise dem at det er mulig.

Så der satt vi da, vi muzungu's fra Norge, sammen med 20 gategutter, tidligere og nåværende. Så fikk vi lov å fortelle litt fra bibelen for de, synge litt og prate med de. Spille litt med de og bruke tid med de.

Og selv om en kanskje noen ganger kan tenke med seg selv at det nytter ikke, så satt vi da der å såg 3 tidligere gategutter, velkledde og strålende, synge om Jesus for sine tidligere gatevenner.

LivsTegn

2008-11-26T15:09:00.001+01:00

Jeg er i live. Det blir, av tekniske aarsaker, lite livstegn fra meg i denne perioden hvor jeg befinner med i nord/vest Kenya, i Pokot. Men for all det, det betyr ikke at det ikke skjer noe. her skjer det mye, for aa si det saann. Faar komme tilbake med fyldig rapport naar teknikken tillater det. Men for aa nevne noe saa kan jeg jo fortelle at vi naa har vaert litt over 2 uker her i Kapenguria, neste uke skal vi reise til Chest, og virkelig komme utenfor allfarvei, bo i jordhytte aa go gang.

Her i Pokot faar vi utfordrett oss paa nye ting, vi faar vaert med rundt paa endel av det arbeide som drives her, f.eks naa har jeg akkuratt vaert hos kirka her i Makutano, hvor vi har vaert med paa opplegget hvor gateguttene her faar komme, hoere fra Guds ord, faar mat, og drive litt med idret, sammen med oss hvitinger, ja for det er virkelig dt vi blir kalt her nede. Uansett hvor vi snur oss, skriker de hviting etter oss. Muzungu. Muzungu. De skriker det over alt, tilogmed vaaksne sier dette til oss. saa da er vi nok det. ikke noe tvil. Men det er flott aa bli lagt merke til.

Gaar ikke ann aa snu seg her oppe uten at en blir lagt merke til, jeg stikker meg nok ogsaa litt ut fra mengden da, lys i fargn som jeg er. Men det er jo flott med litt oppmerksomhet.

Ellers saa blir dt som sagt endel utfordringer og nye ting som skjer, saa jeg og gruppa ellers er glade for forboenn, det trengs.

Det er sterke moeter med personer her oppe i fjellet, for pokot er nemlig fjellland, 2000 moh. Det er kristne her som har opplevd ting som vi vestlige aldri kan tenke oss. de har virkelig faatt proevet troen sin, og det er sterkt aa moete folk som har saa sterk tro paa Gud, selv om de stadig moeter paa store utfordringer.

Det er ogsaa flott aa se og oppleve at selv om jeg er hviting, og de er bittelitt moerkere enn meg, selv om jeg snakker norsk, og lite pokot, og de pokot og ikke noe norsk, likevel deler vi den samme troen, har det samme maalet og den samme Gud. Det er mektig.
Gud er den samme i Pokot som i Setesdalen.
Det er flott aa kunne vaere med aa vitne og fortelle om Jesus som min frelser til folk fra andre land. Det er stort, det er jeg takknemmlig for at jeg faar oppleve.

2008-11-10T13:57:00.003+01:00

Da sitter jeg paa en slags itnernettcafe i Makotane i Pokot. Etter flere titalls minutter med venting kom jeg endelig inn p[ bloggen, s[ da faar jeg skrevet en liten opptatering.

Siden sist har jeg forflyttet meg til den helt vest-lige delen av Kenya. Til Kapenguri Bible Center i Pokot. Her skal jeg v're i 5 uker, med diverse smaaturer rundt om i omraadet og endel undervisning.

Dette er virkelig Afrika, slik en blir fortalt av gamle misjons-koner paa bedehuset, med lysbilder og go gang. Saa dette er flott. Igaar var vi paa en 3 timer lang gudstjeneste paa swahili, lenge aa sitte aa ikke fatte noe, og for det var vi paa en gudstjeneste der det var 400 gutter fra videregaaende. det var flott.

Saa det er mye som skjer her i Kapenguri, saa det skal ikke bli kjedelig. Men det blir kanskje noen uker med litt sporadisk oppdatering, avdi denne internettkafeen, med utrolig daarlig kapasitet, stort sett er eneste plass en kan finne slik teknologi her i omraadet.

Men hvem trenger vel internett og teknologi

Skal prove aa komme tilbake med litt emr etter hvert, men statusrapport til naa er som folger:
Jeg er i Pokot, og jeg har det bra.

Sterke inntrykk

2008-11-06T11:56:00.004+01:00

På torsdag var vi med ut til den Lutherske kirken i Kiberas-slumen (ELCK). Kiberas-slimmen er Afrikas, kanskje verdens, største slumm. 1.2 mil mennesker bor på et meget avgrenset område, under meget dårlige forhold. I utkanten av denne slummen ligger Kiberas-kirken. For de som fulgte med bare bitte litt i media i januartider iår har kanskje hørt om de store opptøyene og all volden som fant sted i Kenya i forbindelse med valget, og da spesielt i Kiberas. Det var lissom her mange av de verste handlingene fant sted i etterkant av valget. Denne kirken, som vi besøkte igår, blei angrepet og satt i flammer av en agresiv mobb.

Vi skulle delta på ei kvinnesamling, litt spesielt for oss som er menn, men sånn er nå det. Vi deltok med litt sang og litt vitnesbyrd, og drøste litt med de. Så fikk vi etterhvert en liten omvisning i kirken. Oppe i kirkerommet traff vi på pastoren i menigheten, en amerikaner. Han kunne fortelle oss mer om angrepet på kirken, og den spesielle historien omkring.

Det meste annet på kirketomten brant helt ned, men kirken står der fortsatt. Men den er preget av brannen, taket er svidd, veggene sotet, og hele kirken bar preg av flammenes herjinger, men det som er mest mekitig å se er alteret og korset som er altertavlen. Hele alteret brant ned, smuldret opp. Men korset, det brant, blei svidd, men det henger der fortsatt.
Et mektig symbol på at de kan angripe kirken, dens medlemer, men selve korset, Guds evangelium, det kan de ikke brenne ned.

En av ungdomene i kirken sa: "de kan brenne ned kirken vår, men troen vår kan de ikke brenne ned."

I asken etter brannen kom de over en bibel som var brent opp, eller nesten brendt opp. Det eneste som var igjen av bibelen var litt av en enkel side. De 3 første versene av salme 124 var alt som var igjen av den forkullede bibelen.

"Hadde ikke Herren vært med oss - så kan Israel si - hadde ikke Herren vært med oss da mennesker stod opp imot oss, så hadde de slukt oss levende da deres vrede brant imot oss." Sal 124:1-3

I asken, framme i den flammeherjede kirken, der restene av alteret var, der var dette alt som var igjen, dette og det flammeherjede korset som mer enn noen gang viser hva den lidelsen Jesus måtte gjennom for å frelse oss.

Weekend i Nairobi

2008-11-02T17:23:00.006+01:00

Da var det virkelig på tide med mitt første sammendrag her på bloggen. Sammendrag av helgen her i Nairobi. Det har virkelig vært en helg med variasjoner, for å si det enkelt.
Og som den fødte pedagog, vil jeg begynne med det første først.

Fredag. Da var det tur til Kawangware-slummen hvor sammarbeidskirken til Scriture-Mission, ELCK, har en kirke som igjen driver en privatskole for foreldreløse barn. Tipper at det var ca 150 unger, i barneskolealder, og noen yngre. Her fikk de et tilbud om utdanning, noe de ellers aldri hadde fått, selv om det er offentlig tilbud, er det grupper som faller utenfor dette systemet. Her i Kawangware skulle vi rett å slett være med å leke med kidsa noen timer. Aktivisere de. Gi de et avbrekk fra hverdagen.

Men først ville kidsa, eller egentlig mest lærerne, vise hvor flinke ungene var. De serverte oss sang og innpugga bibelvers,mens disiplinen var på tobb, oppstilling etter høyde og strenge linjer. Kustus er viktig for at viltre barn skal kunne lære. Ja så etter det fikk vi lov å aktivisere kidsa, de blei forskjellige ringleker og litt fotball på utsiden av skolebygget, som vel ikke hadde blitt godkjent av norske bygge - og undervisnings-myndigheter.

Men hva betyr vel det. Det var nok ikke hver dag det var hvite ungdommer som kom å lekte med dem, så dette syntes de helt tydelig var stas. Og vi syns jo også det var gøy, men slitsomt. Barn har så absolutt mer engergi å gå på enn en halvgammal overopphetet nordboer. men det holdt nå en stund. Slåpåring og liknende blei go gang det. selv om ikke alle helt forstod dette med regler og system. Men jeg koste meg, og det gjorde barna fra Kawangware også. Så var det også utrolig flott å se at dise barna, som egentloig stillte helt bakerst i køen, foreldreløse fra slummen, fikk et slikt bra tilbud, med lærere og våksne som virkelig brydde seg om barna, og ville gi de en unik sjangse. Flott å se at det nytter å bidra, et barn av gangen.

Så var det lørdag da. Vår første fridag. Da skulle vi på Zoo. Foreldreløse dyr denne gangen. Jeg må innrømme at dette hadde jeg store forventninger til. Endelig skulle jeg få se løve og tiger, og alle de andre dyrene i hakkebakkeskogen. Men først så måtte vi jo komme oss dit da, det skulle jo vise seg å bli en safari i seg selv, storby-safari. Vi bomma litt. og når vi endelig kom oss i en mutato (toyota hiace som funker som taxi/buss) som sa han skulle forbi Nairobi Nasjonal Park, så viste det seg at den først skulle ta en liten omvei inni bakgatene, med rettning rett mot Keberas-slummen, afrikas største. Det skapte litt ekstra spenning, men vi kom oss nå fram til slutt. Og vi slapp å bli forlatt i slummen alene slik noen av oss kunne frykte.

Så fant vi da disse foreldreløse dyrene, som viste seg å være plasert i fuglebur XXL. Tenk deg ei løve som er plasert i et bitte lite hønsebur, og får all den maten den trenger, denne løva blir ikke særlig aktiv, og ikke akkuratt interesant å se på. Det var jo mye netting overalt i denne parken. Hønsenetting på kryss og tvers. Alle dyrene hadde fått hversitt bitte lille bur der de fikk låv å bo. Litt skuffa. Men vi fikk nå sett både løve og giraff, og apekatt og hyene (hyenen hadde foresten utviklet ekstrem fedme pga. kombinasjonen bittelite bur og gratis mat. Så denne bare vagget rundt inne i båsen sin. såg ikke direkte lykkelig ut).

Så fikk vi også klappe og holde geopard-unger, det må sies å være denne dagens høydepunkt. Det var virkelig magisk. En instinktiv dapsmaskin som rolig lå i mine armer, og malte som en katt...

Idag, søndag, har vi vært på Gudstjeneste i Kawangware. For å si det enkelt så er en Gudstjeneste her i Kenya en helt annen opplevelse enn i Norge. Jeg trives jeg. fine rytmer, go sang, engasjerte folk. Go stemning og flotte folk. Eneste minus idag, alt var på swahili, og med ordforåd som omfatter neon grunnleggende hilsninger og ja og nei, så var det begrenset hva jeg fikk med meg av innhøldet, men flott var det uansett.

Afrikas Krypdyr del 2

2008-10-30T19:44:00.005+01:00

Dagens bidrag: Rafiki

Ja her er mitt siste bekjentskap i det kenyanske dyre-landskapet. Rafiki og hans likesinnede er en gjeng med livlige vesen som beveger seg elegant over takene her på området. Rafiki er vår nærmeste slekning. Han tilhører artsgruppen som vitenskapsfolkene sier vi alle har utviklet oss fra. Dersom ikke skjebnen hadde villet det annerledes, så hadde du og jeg vært medlemmer i flokken til Rafiki og hoppet fra tak til tak her i Nairobi, mens vi stadig var på jakt etter bananer og overmodne mangoer. Grundige studier av Rafiki og hans flokk har påvist at disse dyrene er flukt-dyr, samtidig som de er sosiale dyr som trives i flokk, og ser ut til å trives i områder der mennesket allerede har fått fotfeste. Dette er kanskje et ledd i evolusjonen, der Rafiki vil observere oss, for siden å bli som oss.
Ellers kan det sies om Rafiki at han er en artig skrue, med apestreker som sin spesialitet.
Politisk status: venstre-orientert (AP)

2008-10-29T20:21:00.002+01:00

Livet i Nairobi er et flott liv. Det har disse første dagene vært travelt, på en go måte. Hele tiden noe som skjer, enten det er skole, utflukter eller bare spilling og kos i TeFT-huset vårt. Det er flott å endelig være student igjen, sitte i en stol å høre på en som foreleser, ja og litt samtale å sånn da, men trives med slikt, selv om det er utfordrende når man er trøtt, tidlig på morran. men flott det. Ellers så har jeg til min store overaskelse blitt mektig imponert over den store vollyball-entusiasmen som råder i TeFT-gruppa. Det gleder mitt hjerte at vi kan bruke ettermiddagen på plenen mens vi spiller ball. Flott.
I den stekende ettermiddagssolen, etter en lang dag på skolebenken, ja da er dette flott avkobling.
Så for tiden lever jeg livet mitt inne på området til Scripture mission her i Nairobi, med baseng og nett, plen og sol, ja det er virkelig flott å være setesdøl i Kenya.

Afrikas krypdyr del 1

2008-10-28T16:58:00.006+01:00

I denne serien vil jeg presentere mitt møte med diverse afrikanske krypdyr.

Først ut: Slangen

Mitt første møte med afrikanske slanger var heldigvis av den fredelige sorten. Eksperter på området har konkludert med at dette eksemplaret tilhørte hageslange-familien. Det var en svart slange med langsgående gule striper, langt smalt hode og uten tenner. Fagfolk hevder slangen ikke utgjør noen fare for menneskeheten og jeg er blitt fortalt at giften som finnes inne i slangen, er rent som vann. Slangen blei observert liggende i en kveil på dyrket mark i umiddelbar nærhet til Villa Vega. Etter lengre observasjon av dyrets adferd, konkluderte jeg med at denne arten var av den fredlige sorten og jeg fristet lykken for å få tatt det klassiske "slange rundt halsen"-bildet.

2008-10-26T20:11:00.001+01:00

ELCK - den evangeliske lutherske kirken i Nairobi. Der var vi idag. Fikk 2 gudstjenester på rappen. Først engelsk, så swahili. Go gang. Denne søndagen blei reformasjons-dagen feiret, så Dr. Marthin Luther var virkelig helten. Det var virkelig en flott opplevelse å få lov å værme på disse gudstjenestene. Vi fikk jo lov å delta med vår fantastiske sang, som absolutt var godt innøvd.. eller ikke. Men de va kjekt. Det er en flott opplevelse å sitte i kirken, selv om det av språklige grunner kanskje ikke er alt en får med seg, men selv om noen ting kan være litt uvant, så er det så flott å kunne delta på en slik gudstjeneste, der en så tydelig får merke fellesskapet i Guds store kirke på jord. På tross av forskjellige kulturer, språk og bakgrunn, så skal vi alle få lov til å prise den samme Gud, få del i den samme frelsen og leve i den samme nåden.

Guds gave: det kristne fellesskap

2008-10-25T22:42:00.004+02:00

Nå sitter jeg da her i Kenya, Afrika, og skirver. Nå er vi faktisk kommet oss sør for ekvator, til Nairobi. Har nå tilbrakt litt over 24 timer på afrikans jord, og jeg må si at dette var flott. Reisen ned gikk fryktelig greit. Det største, og eneste problem på turen, var til tider meget aktive angrep av kjedsomhet. Men da blei det desto bedre når vi endelig kom fram til Naironi Internasjonal Airport. Da va forventningene på topp.

Allerede idag som er vår første da her i Afrika, fikk vi en velfortjent hviledag. Vi var på tomta til Et misjonærpar, som har bygd opp et flott område hvor vi fikk komme å spise lapskaus og ellers avklimatisere oss og venne oss til klimaet, baseng gjør susen der ja. Villa Vega, som området heter, var en flott oase, med et yrende lokalt dyreliv, alt fra bikkjer til papegøyefargete fugler, rompetroll og flyvedyr i flere forskjellige former og hastigheter. Å det var jo en flott opplevelse, kjekt å se lokalt dyreliv, iallefall når en kan se det gjennom ei fotolinse.

Det var en ganske spesiel og flott opplevelse å våkne opp i Afrika for første gang, høre fuglekvitter på utsiden og vite at her skal jeg være i 5 månder. Dette kan jo bare bli magisk!

2008-10-17T23:44:00.004+02:00

Flyttelasset

Da er jeg faktisk snart på vei

Merkelig

Vente-tid

2008-10-07T19:26:00.007+02:00

"Tid er et abstrakt begrep hovedsakelig benyttet som en betegnelse for hendelsers konstante bevegelse fra fortid til nåtid til fremtid. Hvis tid menes som tidspunkt måles den i år, måneder, uker, dager, minutter og sekunder, og angis ved klokkeslett, avhengig av hvilken tidsberegning som blir brukt.
Tid kan også bety intervallet mellom to hendelser...
Tid er et omdiskutert abstrakt begrep, og har vært og er gjenstand for diskusjon..."

Wikipedia

Sitter her å venter jeg.
Jeg befinner meg i en situasjon som absolutt kan sies å falle inn mellom rammene av begrepet "tid" som som jeg finner på wikipedia:

"Tid kan også bety intervallet mellom to hendelser".

Jeg har altså masse tid, siden jeg så absolutt befinner meg midt i et intervallet mellom to hendelser.
Et slags vakum før det store smell.

Snart begynner en hektisk tid, når jeg plutselig innser at jeg har dårlig tid, før jeg plutselig skal reiser til Kenya.

Da er det reisetid - men først er det som sagt vente-tid. Det kan være en lang tid...

Er det noe du skulle ønske du kunne gjort omigjen?

2008-09-30T18:47:00.010+02:00

Har du noengang lurt på hvor tiden forsvant? Hvor alle årene som flyr, egentlig blir av? Hvor ungdommen blei av?

Da har jeg et gledesbudskap til deg. Jeg har funnet en løsning til deg.
Her en dag når jeg ryddet på kontoret på jobb, kom jeg over et lite kort, som løser alle problem med svunne tider.

Dag Jøran er mannen som kan gi oss tiden tilbake.

Mr. Frees

2008-09-25T08:10:00.003+02:00

Idag måtte jeg skrape is av vinduene på bilen før jeg kjørte på jobb...

Så nå kjører jeg rundt i is-bilen...

2008-09-19T13:21:00.007+02:00

I disse høstdager har jeg blitt innspirert til å skrive et dikt jeg vil dele med deg.

Høst
av: Øystein

Været surnar
trærne gulnar
Blomar visnar
frys og døyr

Fuglar kvittrar
som farvell
Før dei fyker
kantarell

Pytten fryser
katta nyser
Hennig Olsen
har alt på salg

Skumring råder
mørket fråder
Skoen min er
full av hål

Regnet sildrer
skyt en ilder
Plokk en nøtt
å spis den rå

Blommen døyr
bikkja gjøyr
Setter meg
inni eit røyr

Kameloner
telefoner
Vannmeloner
nyklippt gress

Ekkorn hamstrer
hamster danser
Is på tilbud
det er høst

Opplest og Vedtatt

2008-09-10T20:07:00.009+02:00

Hva skjer egentlig når ingenting krasjer med ingenting i utrolig høy hastighet?
Jo, da skapes et univers!?!?

For tiden holder en gjeng med forskere på med diverse eksperiment, nede på grensen mellom Frankrike og Sveit, der formålet skal være å se hva som egentlig skjedde de første millisekunder av denne verdens eksistens. De skal krasje protoner i høy hastighet, for så ut fra det kunne si noe om alt det vi kan se rundt oss. De vil prøve å bevise at alt egentlig kommer fra ingenting...

Jeg må si jeg har visse problemer med å akseptere at en teori har fått en slik stilling som sannhet her i vår vestlige verden. Det kan virke som om dersom man framsier en teori mange nok ganger, og i tilleg sier at alt skjedde for miliarder av år siden, at det har utvikla seg over milioner av år, ja da har vi vistnok ingen problemer med å godta det!?!?

Jeg sliter litt med den tanken at dersom man trekker slektslista mi langt nok bakover, så vil man komme til et punkt der en av mine forfedre (eller fedre blir feil ord, for-atomer) er det punktet der det blei en splitt, det vil si at noen atomer utvikla seg til å bli det som etter hvert har blitt til meg, og noen atomer utvikla seg til å bli en stein.... For det er jo konsekvensen av denne tanken. Alt utvikla seg fra noen protoner, altså er vi alle resultat av det samme, en stein, en banan, ei døgnflue, og meg og deg...
Det klarer ikke jeg å tro på, det blir for fjernt...
Selv om mye kan utvikle seg iløpet av milioner og miliarder av år, så blir det for meg for utrolig at jeg, som et (til tider) tenkende vesen, egentlig bare er en mutasjon av en stein, eller et tre for den sags skyld. Tro det den som vil, men det er likefult bare en teori!

Utviklings-teorien - sannhet i den norske skolen!
Bigbang-teorien - sannhet i den norske skolen!

Ser du problemet? jeg mener samfunnet, og ikke minst utdanningsinstitusjoner har et seriøst problem når de legger fram en teori, med mange flere spørsmål enn svar, som den ene og fulle sannhet. Det kan virke som at dersom man sier at ting har sjedd over milioner og miliarder av år, ja da er det jo en sannsynlighet for det!?

For meg kan alle som vil tro på utviklings-teorien, og big-bang for den sagt skyld, men å komme å hevde at det er så utrolig sant, at det ikke er tvil, at det er bevist og eneste mulighet, ja det blir for dumt for meg.

Mange folk har store problem med å tro på at det er en guddom utenfor oss selv som har skapt jorden og universet. At det er noe som er større enn oss selv som har skapt oss ulike alt annet i skaperverket. Mange syns det er lettere å tro på at vi har utvikla oss fra stort sett ingenting, gjennom en stor eksplosjon, og at det en gang i tidens rom har skjedd mutasjoner som har ført til at alt er blitt slik det er nå. at stein er blitt stein, at kiwi er blitt kiwi, ja at du er blitt du, at du kan tenke, mens en stein ikke kan. Du ser sikkert hva jeg mener. Men det jeg opplever er egentlig at mange folk syns dette er lettere å akseptere, enn at det finnes en Gud!? Ja de som tror på at det finnes en Gud som har skapt jorden, og holder den oppe ved sitt ord, ja de blir ofte sett på som dumme og uintelegente, gammeldagse og kort-tenkte, av de som tror at alt har utvikla seg fra ingenting. Men er det lettere å tro på at alt har blitt til av ingenting, enn at det er en Gud som har skapt alt?
Jeg finner det iallefall lettere å tro at det er noe som står bak alt det fantastiske vi ser, enn at alt bare skal ha skjedd ved en tilfeldighet...

Utviklings-teorien og teorien om universets opphav har lissom blitt opplest og vedtatt, ingen stiller egentlig spørsmålstegn ved det. Alle kan tro på den teorien. Det er fornuftig å tro på. Det er vitenskap.
Mens gud og sånn, det er jo bare synsing og gjetting!?!?

Undres om de som tror så fult og helt på utviklings-teorien egentlig har tenkt så grundig gjennom det. Om de egentlig vet hva de tror på. For det er jo tros alt kun en tro det også.

Hvit jul i Kenya!

2008-09-04T08:27:00.002+02:00

Jeg har tidligere ved visse anledninger ytret skepsis til de klimatiske forholdene i mitt kommende oppholdsland, Kenya. Men etter å ha lest en artikkel på VG igår er jeg ikke lenger redd for den brennende heten og de umennesklige temperaturer. Jeg har også i kortere perioder lurtpå hvordan det vil bli å oppleve 3 sommre på rad, men det ser vist ikke ut til å være noe problem. Nå er det bare glede med tanke på utreise.

Les artikkel

Hyllest til Norsk Fotball

2008-08-26T19:36:00.004+02:00

Jeg har lagt merke til to små artige sammentreff som er å finne i Norsk Tippeliga. Ikke det at jeg henger meg opp i detaljer, men visse ting er for gode til ikke å huske.

Det har seg nemlig slik at i spiller-stallen til Viking FK kan vi i midtbanerekken finne en Danske, som heter Stokholm og som sagt spiller i Norsk liga. Fantastisk nordisk sammentreff.

Ellers så har vi en Keeper på Lillestrøm SK som har det treffende etternavn Målskred - Lars Ivar Moldskred, (uttales målskred)

2008-08-19T14:38:00.008+02:00

På grunn av den akutte mangel på varme og sommer her heime i Setesdalsheiene, fant jeg det absolutt nødvending å evakuere en uke til sørligere breddegrader. Hvor sol og varme skulle overta for vind og haggel. Jeg satte kursen mot Stavanger, hvor jeg satte meg på Thomas Cook's fly som gikk direkte til Tyrkia. Sommer, sol, varme, eple-te, baseng og plasking i havet.

Joda, dette skulle bli en flott ferie.

Men jeg fikk fort merke at varme kan være en utfodring. Når jeg ikke plaska rundt i basenget som var rett utenfor leiligheten vår, var jeg i konstant fare for overoppheting. Gjennomsnittlig kroppstemperatur steg urovekkende mye iløpet av den uken jeg var i Tyrkia. Men når det blei alt for varmt, var det ingen vei utenom å plaske ut i vannet. Men det var jo ganske digg det...

Det blei nå endel plasking iløpet av uken, eg endel sløving i sola. Joda, det hører med det, viktig med brunfargen, ikke sant:-p

Men Kemer, byen der vi bodde, var jo absolutt en flott turistby. Et aktivt handleliv i byens mange små sjapper. Der de kun selgt "ekte" vare. Jeje - it's tyrkish adidas. joda, det var skikkelig jalla-kvalitet på endel. Men det er da så kjekt å prute... Ikke det at jeg er god til å prute, jeg vil vel heller si at jeg er ganske dårlig, men det er jo litt artig også da... Se hvor lavt man kan gå før selger blir aggresiv... Men som regel når jeg hadde vært ute å handla ekte kopivarer i Kemer, ja da visste jeg i ettertid at nå hadde jeg blitt lurt, igjen... Men men...

Vi fikk jo også etterhvert god kjennskap til det lokale resturant-livet. Vi fikk prøvd ut forskjellige plasser, med svært forskjellige stiler. Det å gå på resturant i Tyrkia kan være en opplevelse som kan være meget forskjellig fra det man kan oppleve i Norge. Kelnernes innstilling overfor kundene, og da spesielt kvinnelige kunder, kan fremstå som langt mer offansiv enn i Norge. De fleste steder vi spiste ute, fulgte det rett og slett underholdnign med i prisen. Det vil si at kelnerne gjore alt de kunne for å prøve å gjøre seg fortjent til litt ekstra tips. f.eks lage roser av servietter, stable gaffler osv. Det kunne jo være interesant nok å se hva de kunne finne på, men for meg virka det etterhvert som de trodde de var 7-åringer som måtte gjore seg fortjent til lommepengene sine med å vise fram alle triksene og kunstene de kunne. Alt dette mens vi prøvde å spise maten vår, mat-ro er et ukjent fenomen i Tyrkia.

Joda, det var en flott ferie, varmt og godt, med flotte opplevelser sammen med gode venner. Men de va nå godt å komme hjem til litt køligere klima også, må innrømme det.

2008-07-25T22:31:00.001+02:00

Lurer på hvilken tanker som fløy gjennom hode på føreren av denne dumpersen?

2008-07-23T10:18:00.009+02:00

I sommer har jeg tilbrakt 1 uke på ekspedisjon i
Nord-Norge, nærmere bestemt Senja og nærliggende
områder. Som du kan se av bildet over traff jeg på
isbjørn. Midt i Trømsø sentrum.

Når vi først var i Tromsø by måtte vi selvfølgelig
leke turister og hele reisefølget, Meg, Vidar og
Marianne stillte opp forran ishavskattedralen i
typisk turist-positur.

En del av formålet med turen, foruten å besøke Vidar
på Senja, var å få et glimt av den sagnomsuste
midnattsola. For å prøve å få et glimt av
midnattsola, hadde vi lagt turen ned til Lofoten,
dette fordi det er et gammelt, godt visdomsord som
sier at "skal man først se midnattsolen, hvorfor
ikke gjøre det i Lofoten".

På turen til Lofoten fikk jeg endelig besøkt
Gumpedalen, som også var et av høydepunktene på
turen. Jeg har i lengre tider ønsket meg en tur til
nettopp Gumpedalen.

I Lofoten fant vi oss vår heilt egne strand, fri for
andre plagsomme turister. Vi slo opp teltet i
strand-kanten, fyrte opp grillen og bålet. Idyll.

Så fikk vi plutselig besøk, av de lokale. En stor
flokk Lofot-kyr som var på vei hjem for kvelden syns
det var utrolig spennende å undersøke hvem det var
som hadde campa midt i ku-tråkket deres. De flokket
seg rundt oss, de snuste og de freste. De vagga der
fram og tilbake mellom teltet, Vidar som prøvde å
holde de unna maten og meg som hadde søkt tilflukt
helt utterst i strand-kanten.

Kyr kan være greit nok det, men når 2 kål-svarte kyr
med aggresive hornstillinger kommer fresende rett
mot meg, og blir stående å puste å frese mens de
holder meg i sjakk mellom kuflokken og hav-kanten,
da må jeg innrømme at jeg i en begrenset periode
følte meg som deltager i okseløpet i Pamplona. Og
det var jo bare litt skummelt, så kanskje Pamplona
neste?
Vi fikk virkelig sett midnattsolen den kvelden, mens
vi satt forran bålet å kokte oss kaffe. Fantastisk
vakkert.
For en sørlending som er vant med at solen
går ned og kommer opp, er det mektig å oppleve at
solen aldri går ned, og når nettene er ljose som dager, kan eg ingenstad venare sjå.

Når vi først var i Lofoten var det viktig for oss å
enda en gang prøve ut typiske turist-aktiviteter.
Som de gode turister vi var besøkte vi Henningsvær
hvor vi fant oss godt tilrette blandt de mange
tyskere og nederlendere som kom strømmende i sine
bobiler.

Vi fikk også prøvd oss med forskjellige fiske-
aktiviteter, som seg hør og bør i Nord-Norge. Vi
hadde en flott tur inn til et fjellvatten midt på
Senja, hvor jeg etter 8 timers ventetid, endelig
fikk en liten ørret på kroken. Liten fisk er bedre
enn ingen fisk (gammalt nord-norsk fiske-utrykk).

Men i en landsdel hvor mesteparten av befolkningen
lever av det havet byder fram, var det helt
selvfølgelig at vi skulle få prøve oss med hav-fiske
også. I en liten gummibåt satte vi kursen midt ut
til leia der hurtigruta freser forbi Senja, der la
vi oss til og dro inn den ene torsken etter den
andre. Dersom fjellørreten hadde bitt like ofte på
kroken som det torsken gjore, så hadde vi kunne
starta fiske-utsalg.

Høydetrening

2008-07-06T21:57:00.007+02:00

På mine kanter av landet er det slik at en ikke får mer morro enn det en lager selv. Derfor bestemte jeg og lillesøster oss for at vi skulle ut på fjelltur på lørdag. Vi skulle bestige Vråstøylsfjellet, et fjell på 1200 moh. og utsikt over hele bygden og langt innover setesdalsheiene.

Vi la ut hjemmefra med friskt mot og gode sko. Vi begynte på bedagelige 678 moh. vi klatra oss oppover fjellsidene, meter for meter, etappe for etappe.

Sola steikte og fluene svirra, ja de va svært mange fluer ute denne vakkre lørdagen.Ved Heitjønn, på 1077 moh., hadde vi innlagt pustepause - med godt selskap fra en flokk med sauer. Vi blei møtt av et lite lam med en sterk trang til å markere seg. Lammet svirra rundt blandt de andre sauene og breka, eller rettere sagt, skreik sauelyder. Lammet va helt hås etter å ha skreke. Vi fant ut at lammet var foreldreløst og på despereat leit etter sin mor - uten altfor stort hell. Vi prøvde å trøste og hjelpe dette desperate lam, men jeg tror lammet hadde litt problem med å knytte seg til oss, midt oppe i sorgen over å ha forvilla seg vekk fra sin trygge og stabile mor. Men vi fikk en flott samtale... Bæææ, Bææ bææ mæææ bæææ...
Joda, jeg spurte og han svarte.

Videre så klatra vi oss videre oppover mot toppen som var det endelige målet for turen. Etter mange nye høydemeter nådde vi endelig toppen.

En fantastisk utsikt. En fantastiks følelse å komme seg opp. Litt slitsomt. Men mest av alt en flott tur. Nå har jeg bodd her i bygda hele mitt liv, så de var virkelig på tide jeg kom meg opp på denne toppen, som egentlig ligger ganske rett bak huset.

2008-06-23T14:34:00.005+02:00

Nostalgi

Hvem husker vel ikke det gode gamle kronespillet!? Jeg kan iallefall huske det. Jeg var ikke gamle karen når det forsvant fra kafeterier og andre serveringssteder, men jeg kan fremdeles huske spenningen som strømte gjennom kroppen hver gang man knipset ut et kronestykke. Adrenalinet bruste når en en sjelden gang traff, og fikk noen småmynter i retur. Store gleder for en billig penge. Ja det var tider det, i min barndom...

Men fortvil ikke, til alle dere som savner kronespillet like mye som meg, eller alle dere som aldri har hatt den store opplevelsen av kronesspillet tidligere, nå har SOL løst savnet for oss

Klikk her for å prøve det legendariske spillet og fremkall alle de gode minner fra barndomsstunder

2008-06-22T20:45:00.002+02:00

En liten stemningsrapport fra høyfjellet i Setesdal. Her regner det for tiden, det er kaldt og ikke akkuratt sommerslig. Det første som skjedde etter at jeg kom hjem etter 1 år i Oslo, var at det praktfulle været snudde seg til dårlig vær..

Men det er jo ikke akkuratt krise. Mesteparten av tiden her hjemme går med til å jobbe. 8 - 15:30 sitter jeg på rådhuset som fungerende IKT-helpdesk-manager! så da flyr jo dagene.

Tilbake

2008-06-13T09:40:00.001+02:00

1. år i Oslo er forbi. Jeg har nå flytta hjem til Bykle, begynt i jobb og har planer om å bli værende her de neste 4 måneder. Så fra å være en blogg om Øysteins liv i Oslo, har dette nå offisielt gått over til å bli en livsskildring fra bygdenorge.

Slående likhet?

2008-05-20T17:00:00.004+02:00

For noen dager siden hadde vi en liten utfart til Kon-Tiki-Museet. Og der, ikke helt uventet, fant vi et bilde av Thor Heyerdal idet han studerer en liten sivbåt-model. Og det var da noen fra mitt reisefølge plutselig fant ut at jeg vistnok var ganske lik på Thor him self, noe jeg selvfølgelig stiller meg helt uforstående til.
Men demokratisk som jeg er, så tenkte jeg å gjennomføre en svært uoffisiell undersøkelse.
Ja eller nei - er det noe likhet mellom meg og Thor, som er avbildet ovenfor?

Thor Heyerdal er han til venstre viss du lurte

2008-05-15T01:06:00.007+02:00

14. Mai 1948 erklærte staten Israel sin selvstendighet

Staten Israel fyller idag 60 år, og jeg vil derfor benytte anledningen til å gratulere med dagen!

Vi var en stor folkemengde som var møtt opp forran stortinget idag for å vise vår støtte til staten Israel. Det var appeller av flere fremtredende politiske personer og ellers meget god stemning

Polti hadde stillt mannsterke opp, flere tungt pansrede kjøretøy og poltifolk i full opptøysuniform var til stede, men til alt hell gikk hele markeringen rolig forseg.

2008-05-03T01:57:00.003+02:00

Framtidsplanen

Når høstmørket igjen siger inn over landet. Når nettene blir lange og kulda setter inn. Når Norge blir erobret av kulingen fra vest. Når tempraturene synker til langt under frysepunktet og frostrøyken legger seg over landet, da reiser jeg til Afrika. Da evakuerer jeg landet og setter kursen mot sydlige breddegrader. Til varme strøk der sola skinner og dyrelivet er mangfoldig.

Nu vil æ færra til Afrika. Færra på tur til Afrika. Nu e de punktum finale, du må se å smør på brøskiva di sjøl.

2008-05-02T14:06:00.004+02:00

Klokka mi stoppa helt opp for en liten tid siden. Sikkert bare batteriet som gikk flatt eller noe, ikke noe stor sak. Men det var en liten bagatell jeg alikavell hang meg litt opp i.

Det som skremte meg littegranne var dag og dato for klokkestoppen. Dom 1. Eller fritt oversatt til latinske bokstaver, dommen.

Stoppa klokka mi opp fordi det var dommedag? eller er dette bare en direkte advarsel om at jeg må huske på dommen som kommer å være forbredt?

Jeg velger å tro det siste. Alle skal vi dømmes en dag. Da er den eneste sjangsen vi har til å komme helskinnet gjennom, at vi har tatt tilflukt i Jesu fullførte frelsesgjerning. At vi ikke stoler på våre egne gjerninger og egen rettferdighet, men at vi fult og helt stoler på Jesus og det han gjorde for oss.

2008-04-24T00:05:00.002+02:00

Meg og verdens største crus-ship

2008-03-24T17:01:00.010+01:00

Jepp jepp - da har Øystein vært på langrennstur i lysløypa i Bykle for første gang på vel 8 år! Brutal opplevelse.. Ikke alltid like lett å holde kontrollen på de små smale skiene - holdt meg stort sett på skiene, selv om stilen og slikt kanskje ikke var like vakker å se - men sikkert underholdene for Ingebjørg som var med meg rundt dette fjellet

Alt i alt så må jeg vel si at det var en fin opplevelse, så da e de kanskje på sin plass å planlegge neste års skitur - slik at det ikke blir 8 år til neste gang...

HolmenKollen

2008-03-16T22:13:00.006+01:00

Nå har jeg endelig vært på renn i Holmenkollen! Skiskyting, var på fellesstart idag, søndag, og sprint på torsdag. De var saker. Meget morro - var en fin opplevelse.

Utrolig mye folk der idag - litt bedre albuerom på torsdag, men betraktelig bedre stemning når hele tribunene er stappfulle av feststemte folk fra fjern og nær!

Her er et bilde fra torsdagen - her er det da meg, og en meget populær russer - hele den russiske bataljonen stormet fram når denne karen viste seg, så da tenkte jeg at han var det nok verd å bli fotografert atmed, men jeg har egentlig ikke peiling på hvem ha er.. men kjent var han iallefall

Kvinnenes fellesstart var artig, så å si samtlige kvinner skjøt bom på første skyting, så det blei lissom "lang lang rekke" inne i strafferunden - minneverdig øyeblikk

"men gi den mannen en ski da!" 2 Strafferunder på 1 ski... Hyll hyll til Aleksander Os! for en idretsmann...

Oppdaterings-problemer

2008-03-05T17:03:00.005+01:00

Denne bloggen er nesten død.
Derfor har jeg ikke opprettet en ny blogg.

For å komme til min nåværende blogg klikk her

2008-02-04T23:27:00.000+01:00

På søndag tok jeg meg en fridag fra lekselesningen og satte nesen til skogs - til de snøkledde skoger i Nordmarka - hvor reinsdyr og ulv lever side om side i skjønn harmoni....

Gla å fornøyd vandret jeg lystig innover i de tåkelagte skoger...
Der traff jeg etter hvert på en ivrig gruppe med "toppidretts-utøvere" som hadde gått på en smell å glemt ski-utstyret hjemme. Men fulle av pågangsmot trosset de advarslene, å vandret avgåre innover i marka. "hva skal man vel med ski når man har sko!" - "Jeg har så store sko at jeg flyter vakkert i skisporet!" - var reaksjonen når jeg forsiktig prøvde å hinte frampå at det såg ut som de hadde glemt noe...

Så de gikk som de måtte gå... bakglatte sko uten rette smørning... rett på tryne... spise snø...

....................................................................

Ehhh.... ingen kommentar....

2008-01-27T23:30:00.000+01:00

Status-rapport fra hovudstaden: lesing - lesing og atter lesing

De er vinter i Oslo, det er kaldt å flått. Innimellom all lesing klarer jeg å snike meg litt ut. Å jeg har funnet ut at det faktisk kan være flått på østlandet også, noen plasser...

Bondeopprør

2008-01-17T18:58:00.000+01:00

Da sitter jeg nok en gang å leser på kirkehistorie - klarte ikke helt å avslutte kirkehistorien til jul, slik jeg ønsket, og jeg har dermed fått den store glede av å være en blandt mange som også får lese kirkehistorie etter jul...

F = Stryk - stod det på lappen jeg fikk utdelt...

Så nå sitter jeg lange dager å river meg i håret mens jeg fortvilt kan konstantere at: der noe skal inn må noe ut - altså, skal jeg lære noe nytt, må jeg glemme noe annet... så da er jeg jo like langt...

Men jeg har iallefall kommet fram til reformasjonen i Tyskland nå, og har lest i boken at det i 1525 var et bondeopprør i Tyskland, å det var voldsomme greier. Kanskej så mye som oppmot 100 000 bønder måtte bøte med livet når den overlegne statsmakt slo hardt ned på opprøret...

Å det var vel egentlig i den forbindelse jeg blei sittende å tenke litt... For når jeg tar min bil å kjører hjem til Bykle fra Oslo, så har je flere ganger kjørt forbi dette skiltet

2007-12-21T15:57:00.000+01:00

Anton og Nelikk er blitt venner=)

Jeg har endelig juleferie, ferdig med skolen for i år!
Gjennomførte et skikkelig skolemaraton de siste ukene, konstant jobbing... dermed er det ekstra digg me ferie=) Godt å komme seg heim å slappe av...

2007-12-03T19:12:00.000+01:00

For tiden er det mye seriøs jobbing for meg her i Oslo, oppgaver og eksamen... Men sist helg var e leder på leir, adventsleir for 4-7 kl. Go gang det, så til dere som har etterlyst nytt innleg her på bloggen skal jeg vise dere et bilde av en snømann vi lagde. Den var STOR!!

Midt på natta reiste vi rett på utsia av internatet å lagde den mens alle småongane sov, så når de våkna trodde alle at det var "snusen" som hadde lagd den.... festlig....

2007-11-22T19:41:00.000+01:00

Idag satt jeg i Kirkehistorietimen på skolen å prøvde å se hvor lenge jeg greide å ballansere stolen på kunn 2 stolben, mens armer og bein, og kroppen forøvring ikke var i kontakt med noe annet enn stolen, altså ballansekunst på høyt nivå - jeg er så imponert over meg selv at jeg har valgt å drive litt folkeopplysning ang. ressultatet, ikke for å skryte eller noe sånn, men for å oppfordre andre som kjeder seg til å prøve dette. så kanskje vi kunne fått igang en liten uoffisiell vippepåstolen-konkuranse!

For de som er inntereserte så klarte jeg å holde stolen, med meg oppå, i perfekt balanse i 3 minutt og 40 sekunder, altså 220 sekunder!

Sånn atmedvegen så har jeg nå fått meg ny iskje - den funker!

På tide å si fra!

2007-11-19T12:53:00.000+01:00

Da var det på tide for dere alle å ta del i det store ansvaret dere alle har, å si ifra! Men hva skal du si ifra om sier du!?

Jo nå skal du høre:

Etter at jeg flytta hit til østlandet har jeg i lengre tider hatt et stort savn etter min kjære følgesvenn Hennig Olsen Vaniljeis med sjokoladebiter, men til min store fortvilelse har jeg ikke klart å finne spor av den her øst på. En dag tok jeg mot til me å spurte en isbilsjofår om han hadde sett noe til vaniljeisen med sjokoladebiter i det siste?

"Utgått"

Min verden raste sammen...

Utgått... skal dette være det siste jeg ser til sjokobitene mine!?

Å det er her nettopp DU kommer inn i bildet, Jeg har en lite oppfordring.

Jeg sendte en mail til herr. Olsen, å spurte om ryktene stemte, han fortalte meg følgende:

Takker for deres henvendelse vedrørende 2 l vanilje-sjokobiter.Det ble for sesongen 2007 foretatt sortimentsendringer som medførte at 2lvaniljesjokladebiter ble tatt ut av vart sortiment for å gi plass til nyeprodukter i Isdisken.Vi har fått mange henvendelser fra forbruker om dette produktet og vi vilderfor vurdere å ta produktet inn igjen for 2008.

MVH

Hennig-Olsen is

Paal Hennig-Olsen

Så i den forbindelse tenker jeg at dersom flere melder sitt savn til vanilje-sjokobiter, så kanskej de ser at det er et stort savn blandt rikets is-spisere, og dermed ser at de har gjort en gedigen tabbe, å at de igjenn starter opp produksjonen!
stikk inn på http://www.hennig-olsen.no/ å bort på kontakt, så e de bare å fyre agåre en beskjed til selveste is-Olsen..

Vær med å støtt min kamp!

2007-11-06T18:51:00.000+01:00

Denne helga har jeg sammen med 3 andre fra Fjellhaug vært på utreisehelg til Sogn og Fjordane, vi blei sendt ut for å drive positiv reklame og bygge opp et bra rykte omkring Fjellhaug, samt at vi skulle få viktig trening og erfaring med å dele Guds ord. Det var mildt sagt ei begivenhetsfull helg, masse morro, utfordringer, mye bilkjøring. Men vi var en super gjeng, hadde det festlig selv under de lange kjøreturene.

Vi fikk virkelig prøvd oss på mye forskjellig - Krik, husmøte, gudstjeneste, fergekøventing, kommunikasjon med døve, mye mat (veldig mye mat, sånn rett etterhverandre, ikke bra for fordøyelsen, men det er uhøflig å takke nei til mat!) misjonering til lamaer for bare å nevne noe. Vi va åsså så heldig at vi fikk me oss Lise på deler av søndagen, å ho kvitterte med kvelsmat i Førde - å de va jo greit.Her er John Torjus i full gang med å evangelisere til en smålig interesert lama. Guds rike er for alle!