Hva sitter jeg igjen med etter 5 måneder i Afrika?
Når jeg skal prøve å oppsumere 5 måneder i Afrika, er det på ingen måter lett. Det har vært så utrolig mange opplevelser, så utrolig mange forskjellige erfaringer. Vi har truffet mange forskjellige mennesker, vi har sett mye forskjellig arbeid, vi har fått prøvd oss på mye forskjellig ting som har vært nytt for meg. Men jeg vil trekke fram noen få ting som jeg merker har satt spor i meg, og som har gjort turen sørover til en viktig tur for meg.
Når vi reiste rundt i Kenya og Tanzania i 5 måneder fikk vi truffet mange forskjellige mennesker. Vi fikk møtt mennesker som levde under vidt forskjellige levevilkår. Fra høylandet i Kenya, hvor kristendommmen hadde begynt å fått fotfeste, til kysten, hvor de kristne var i stort mindretall. Vi fikk møtt datogaer på slettene i Tanzania, og folk som levde i slummen i Nairobi. Alle har gjort inntrykk, på forskjellige måter. Jeg har tidliger skrevet litt om noen av evangelistene vi har møtt, og de har gjort inntrykk. Det er mennesker som offrer mye for å fortelle om Jesus, det er mennesker som har lite, men deler det de har. De har familie å forsørge, men ønsker å arbeide i Guds rike, hvor inntektene og pengene er små og framtiden usikker, men de stoler på Gud. De legger alt i Guds hender og ønsker å leve i hans plan. De er avhengig av bønn og hjelp, men de gir ikke opp. De merker at Gud styrer dagene og framtiden, og de tørr å gå på det kallet de har fått. Tenk om vi hadde turdt det!
Vi fikk møte mennekser som hadde veldig lite jordisk gods. De viste ikke hva de skulle ha på bodet neste dag. De var i det vi her hjemme vil kalle en håpløs situasjon. Men de ba, de la sine bekymringer fram for Gud, og stolte på at han ville skaffe de brød, de hadde ikke annet valg, og de stolte på Gud.
Har vi her hjemme kanskje gjort Gud litt overflødig, siden vi til synelatende klarer oss fint selv?
Vi fikk oppleve gleden folket har i sin tilbedelse. Når det på en gudstjeneste, i en liten jordhytte-kirke, var kø for å få lov til å vitne om Guds storhet. Når menneskene bare måtte få dele hva Gud hadde gjort i livene deres. Vi opplevde at de som ledet måtte sette en grense for hvor mange som fikk lov til å vitne på den gudstjenesten, for viss ikke hadde vi aldri kommet oss hjem før det blei mørkt! Det gjør inntrykk.
Vi såg den enorme gleden kvinner og menn, unge og gamle hadde når de var blitt frelst. Gudstjenestene var fulle av liv og lovsang, ekte lovsang.
Vi fikk merke den enorme gjestfriheten. Folk som har lite, ønkset å dele det lille de hadde. Gjester var en velsignelse, de ønskte oss velkommen hjem til seg. De hadde omsorg for oss, selv om de ikke kjente oss. Vi var brødre og søstre i Kristus. For et fellesskap!
Men vi fikk også merke den Afrikanske kulturen. Tiden kommer, den går ikke. Livet skal ikke leves etter klokken, man skal nyte tiden, og ikke stresse avgåre fra avtale til avtale, uten tid for å snakke med dem man møter på sin vei. De hadde tid til hverandre. Om en ikke rakk en avtale, avdi en hadde fått besøk i hjemmet, ja så var det helt forståelig. Det hadde kanskje blitt litt problematisk i vårt samfunn, om en aldri kunne vite om noen dukka opp til en avtale, men bare den tanken, om at mennesklige relasjoner og kontakt var viktigere en tid, det er en styrke tror jeg.
Men jeg fikk også et mye mer realistisk bilde av Afrika. Det går egentlig ikke ann å si noe sånn. For Afrika, likesom alle andre verdensdeler, er en mangfold av ulike kulturer og samfunn. Tidligere har jeg i mitt naive hode tenkt at Afrika er Afrika, og sånn er det bare. Men jeg fant fort ut at det er en helt på tryne definisjon. Afrika er et kontinent med et fantastisk mangfold av kulturer og tradisjoner. Bare i Kenya og Tanzania, som vi fikk oppleve, var det et mangfold som jeg ikke hadde forventa meg. Jeg har fra mine barneår fått et vist inntrykk av Afrika gjennom lysbilder og nyhetene på TV, men dette var bare et lite inntrykk av Afrika. Det må oppleves for å kunne forstå det. Det går ikke ann å sitte å se på TV hjemme å tro at en har dannet seg et bilde av Afrika, det er rett å slett umulig
Og ikke minst har jeg fått sett og opplevd mye mer misjon enn det jeg har tidligere. Vi har fått besøkt forskjellige misjonsfelt og fått innblikk i arbeidet som drives. Vi har fått sett de store forskjeller i arbeidet oppe i høylandet i Pokot, og ute på kysten, hvor det for det meste er arbeid blandt mus limer. Vi har fått sett de store utfordringene det er å jobbe inn mot, og prøve å fortelle om Jesus, inn mot en folkegruppe som ikke er åpen for en ny religion. Jeg har tidligere på denne bloggen skrevet såvidt om utfordringen det er å skifte tro for en som er oppvokst i et mus limsk miljø, og jeg fikk virkelig et bedre innblikk i de utfordringer det er å forkynne den kristne tro inn i disse miljøer.
Men det har også vært utrolig innspirerende å se alt arbeidet som drives, å se hvordan de lokale etter hvert tar over jobben med å fortrelle det videre, hvordan de lokale ungdommene ønkser å spre budskapet til sine folk.
Så jeg kan vel si det slik at jeg har fått et mye mer realistisk bilde av hva misjon er, og jeg har virkelig sett viktigheten av å fortelle budskapet om Jesus og hans frelsesverk videre.
Romerne 10:14 "Men hvordan kan de påkalle en de ikke tror på? Hvordan kan de tro på en de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at noen forkynner?"
Idag har jeg virkelig fått respekt for folk som overlever i den tøffe kollektiv-hverdagen. Som bortskjemt bilist har jeg egentlig aldri forstått hvor mye det kreves av de som benytter seg av buss daglig. Bilen skulle få ny frontrute idag, så da måtte jeg sette den fra meg i sørlandsparken. Egentlig en enkel å grei sak det. Men den skulle stå der lenge, hele dagen. Skulle hente den på kvelden igjen. Så effektiv som jeg er så jeg det som best å returnere til min lille hybel, får å bruke tiden til effektiv stuievirksomhet. Det var da jeg merket at jeg ikke var trent for tilværelsen uten bil.
